Det er lenge siden jeg har skrevet noe utenom korte tekster på Facebook. Jeg har fokusert på å få kontakt med ex-muslimske organisasjoner i verden. Det er der jeg finner håp i denne vanskelige tiden hvor sensur og stemplinger føles som en løkke rundt halsen.
En løkke som strammes hardere, og som gjør at livsgnisten tappes.
Jeg skriver best når jeg er provosert, når følelsene settes i sving. Men det jeg erfarer provoserer meg mindre og mindre. Jeg blir bare mer oppgitt. Håpløshet er en fryktelig plass å være og dermed blir det vanskelig å sette ord på følelsene.
Jeg får ikke lenger lov til å si at jeg er sint på de muslimene som driver med negativ sosial kontroll. Nei, det kan nå være straffbart. Kanskje er det innafor å kritisere islam, men da kommer anklagene om rasisme fra både muslimer og de islamofile.
Men jeg er fremdeles sint på de muslimene. Jeg er født i Norge i et muslimsk hjem. Hele den biologiske familien min er muslimer. Alle slektninger og deres omgangskrets er muslimer. Deres kultur, tilhørighet og identitet er muslimsk. Og jeg er ikke en av dem.Jeg har vanæret familien, hele storfamilien, med blasfemi. Brakt skam over dem. Æreskulturen har lagt sin jernhanske rundt dem, mens jeg er en fri fugl. Men denne frie fuglen skal ikke lengre få lov å kvitre – det har til og med regjeringen bestemt, med en handlingsplan mot muslimhat!
Jeg får ikke lov til klage på de muslimene, dermed hindres jeg fra å kjempe for deres etterkommere. Den norske staten har indirekte bestemt at jeg er en rasist og muslimhater. Men jeg elsker mine. Jeg unner dem frihet!
Frihet fra de dogmene som fikk meg tvangsgiftet, voldtatt og drapstruet. Jeg ønsker å appellere til deres mot og kritisk tanke. Til deres frie vilje og intelligens. Til deres rettferdighetssans og medmenneskelighet. Jeg ønsker å utfordre dem til å reflektere over den ondskapen som islam krever av dem.
Det kan bare skje på en måte – jeg sårer deres religiøse følelser.
På Stortinget og i regjeringen vil man ikke ta innover seg ondskapen i islam. Da må man kunne anta at våre folkevalgte aksepterer at muslimer i Norge er slavebundet til sharia. Det sørger de for med økonomisk støtte og sensur. Det sørges de for med flere og flere moskeer.
Jeg hater ikke mine egne. De har min tilgivelse. Men når staten – og en rekke organisasjoner – aktivt forhindrer islamkritikk, så kan en spørre: ønsker de at muslimer skal holdes fast i de religiøse kjettinger? Religiøse kjettinger som Norge aktivt kvittet seg i forhold til kristendommen, skal nå tvinges på både muslimene og alle andre borgere?
Lenge har rasismeanklagelser skremt folk. Folk har fryktet å bli utstøtt fra egen familie, miste respekten fra sine kolleger og tilliten til sine venner. De har fryktet mobbing og utstøtelse. De har vært redde for å miste jobbene sine og levebrødet sitt. Likevel vokser motstanden mot makten til islam og den politiske undertrykkelsen. Det blir flere og flere ex-muslimer til tross for negativt sosial kontroll, drapstrusler, fengselsstraffer og henrettelser.
Islamkritikk er verken rasisme eller muslimhat. Det er blasfemi.
Blasfemi mot både religiøs maktmisbruk og statens maktmisbruk. Blasfemi kan ikke stoppes. Blasfemi kommer fra evnen til å tenke.
Den kommer fra fri vilje.