Min vei ut av islam


Jeg var 8 år gammel og gikk i 3. klasse på en barneskole i Oslo. Jeg hadde en slags blasfemisk far – og jeg var grunnen til at han stilte spørsmål. Jeg var grunnen til at han tvilte. Jeg var grunnen til at han våknet gråtende og hulkende med et ul i skam over sin profet. "Hvordan kunne han?" ropte min far, og ingenting trøstet ham. Men med frykten for utstøtelse, straff for blasfemi og helvetesild, fortsatte hans smertefulle skrik.


Skammen overfor profeten Muhammed var knyttet til hans ekteskap med jentebarnet Aisha – som jeg skrekkslagen hadde oppdaget, og dermed spurt om.


Min 9-årsdag


Min far følte på denne forferdelig frykten hele tiden, og kunne ikke gjøre noe annet enn å kalle meg «hore» og banke meg opp for å sikre at jeg oppførte meg som et anstendig muslimsk barn. Han visste at jeg ikke var et barn i andre voksne menns øyne. Muslimske menn. Deres perfekte forbilde ville ikke unne meg min barnlige uskyld, så jeg måtte renses for alle tendenser som kan tiltrekke et blikk. Jeg måtte ikke smile, snakke, leke eller synes nok til å bli lagt merke til. Ingen oppmerksomhet måtte falle på meg.


Min 9-årsdag ble ikke feiret. Ingen bursdagsfest. Ingen gjester. Ingen gaver. Ingen lys å blåse ut. Ingen gratulasjoner. Min mor laget sjokoladekake i langpanne for å redde meg fra den fullstendige fortvilelsen og tristheten jeg følte på. Men hun gjentok flere ganger ovenfor far at det ikke var en bursdagskake. Alle andre fikk feire bursdagene sine. Men 9-årsdagen min ble ødelagt på grunn av profeten. Jeg var for liten til å forstå nok om disse demonene til min far. Jeg ville bare ha bursdagen min, slik jeg var vant til.


Jeg tror det er derfor bursdager er så viktige for meg. Både mine og alle andres.


Sekterisk tolkning


Da jeg nærmet meg 11 år, hadde min far vært tilnærmet troløs, i alle fall trovill, i et par år. Det var ofte tungt å være årsaken til hans dårlige humør. Far hadde funnet seg til rette i en sekterisk tolkning av islam – en som ikke tolket koranen bokstavelig og avviste hadither i sin helhet. I disse tolkningene var Aisha 19 år og ikke 9 år da 50-åringen hadde giftet seg med henne og fullbyrdet ekteskapet. Ekteskapet var heller ikke av seksuell karakter, men en adopsjon, fordi Aisha trengte en forsørger.