Min vei ut av islam


Jeg var 8 år gammel og gikk i 3. klasse på en barneskole i Oslo. Jeg hadde en slags blasfemisk far – og jeg var grunnen til at han stilte spørsmål. Jeg var grunnen til at han tvilte. Jeg var grunnen til at han våknet gråtende og hulkende med et ul i skam over sin profet. "Hvordan kunne han?" ropte min far, og ingenting trøstet ham. Men med frykten for utstøtelse, straff for blasfemi og helvetesild, fortsatte hans smertefulle skrik.


Skammen overfor profeten Muhammed var knyttet til hans ekteskap med jentebarnet Aisha – som jeg skrekkslagen hadde oppdaget, og dermed spurt om.


Min 9-årsdag


Min far følte på denne forferdelig frykten hele tiden, og kunne ikke gjøre noe annet enn å kalle meg «hore» og banke meg opp for å sikre at jeg oppførte meg som et anstendig muslimsk barn. Han visste at jeg ikke var et barn i andre voksne menns øyne. Muslimske menn. Deres perfekte forbilde ville ikke unne meg min barnlige uskyld, så jeg måtte renses for alle tendenser som kan tiltrekke et blikk. Jeg måtte ikke smile, snakke, leke eller synes nok til å bli lagt merke til. Ingen oppmerksomhet måtte falle på meg.


Min 9-årsdag ble ikke feiret. Ingen bursdagsfest. Ingen gjester. Ingen gaver. Ingen lys å blåse ut. Ingen gratulasjoner. Min mor laget sjokoladekake i langpanne for å redde meg fra den fullstendige fortvilelsen og tristheten jeg følte på. Men hun gjentok flere ganger ovenfor far at det ikke var en bursdagskake. Alle andre fikk feire bursdagene sine. Men 9-årsdagen min ble ødelagt på grunn av profeten. Jeg var for liten til å forstå nok om disse demonene til min far. Jeg ville bare ha bursdagen min, slik jeg var vant til.


Jeg tror det er derfor bursdager er så viktige for meg. Både mine og alle andres.


Sekterisk tolkning


Da jeg nærmet meg 11 år, hadde min far vært tilnærmet troløs, i alle fall trovill, i et par år. Det var ofte tungt å være årsaken til hans dårlige humør. Far hadde funnet seg til rette i en sekterisk tolkning av islam – en som ikke tolket koranen bokstavelig og avviste hadither i sin helhet. I disse tolkningene var Aisha 19 år og ikke 9 år da 50-åringen hadde giftet seg med henne og fullbyrdet ekteskapet. Ekteskapet var heller ikke av seksuell karakter, men en adopsjon, fordi Aisha trengte en forsørger.

Kvinner og menn var likestilt, og individet var i sentrum. Meningen med livet var å utvikle de ferdighetene en allerede hadde. Derfor var det ikke vondt for far å fortsette å være muslim.


Min fars motstand mot Muhammeds omgang med barn – det som vi definerer som pedofili – befridde familien min fra lenkene til wahibismen, hadither og sharialoven. Altså ikke i praksis, men i forståelsen.


I praksis var kvinners mindreverd en inngrodd holdning, det handlet om sømmelighet og ærbødighet. I tillegg var vi omringet av sunnimuslimer. Det var å foretrekke relasjoner med de som kalte seg selv muslimer fremfor de vantro. Livet var fremdeles en test hvor en skulle øke sjelens kvalitet før livet etter døden.


Løste eget problem


I oppveksten trodde jeg at den sekten min far tilhørte var ekte islam, og at sunni, shia, wahabi, ahmadiya og andre misforsto islam. Enhver muslimsk sekt tror at deres islam er ekte og andres er falsk. Sånn sett har kvinneundertrykkelse og tvangsekteskap ingenting med «islam» å gjøre.


Den sekteriske islam bygger på myter om at når Allahs budskap ikke stemmer overens med Jahwes, har en tolket feil. Videre bygger den sekteriske islam på myter om at koranen var samlet til en (hellig) bok allerede i løpet av Muhammeds liv, og skrevet i metaforer. I diktform. At en vil finne budskapet ved å studere koranversene, og ved å vektlegge alle profeter fremfor kun den siste. Denne formen for islam var nydelig, fredelig – og like løgnaktig som alle de andre. For det finnes ikke noen unik og perfekt koran. Det finnes mange – 36 forskjellige på nåværende tidspunkt.


Men min far stilte ikke videre spørsmål, siden hans eget problem var løst.


Løgnene


Jeg ble tvangsgiftet til en sunnimuslim. Jeg og mitt «sexliv» ble drøftet som andres eiendom. Selv om fars sekteriske islam ville gi meg likestilling, levde vi blant muslimer som så på meg som et sexobjekt. Seksuell frigjøring var uakseptabelt for den på samme tid fredelige og perverse sekten. Jeg måtte giftes bort slik at seksuelle handlinger forekom under en ekteskapskontrakt.


For meg ble kampen mot tvangsekteskap og kvinneundertrykkelse en kamp mellom feil islam og kultur. For meg hadde ikke denne undertrykkelsen noen ting som helst med «ekte islam» å gjøre. På denne måten var jeg mer forvirret enn dem som vokser opp i de store sektene. Jeg nektet å erkjenne at mine smerter kom fra islam, og at budbringeren av «min islam» var en banditt, voldtektsmann, morder, slaveeier, rasist og krigsherre.


Jeg måtte avdoktrineres fra denne «fredelige sekteriske islam», for så å kunne ta avstand fra den islam som var gjenstand for mine plager. Jeg måtte vekk fra min fars løgner. Jeg måtte vekk fra løgnen om koranens metaforer, diktform og ulikhet. Jeg måtte lære meg å stole på meg selv.


Jeg måtte bekjenne meg til Muhammed slik han er sitert i koranen og hadither. Dette var vanskelig. Jeg måtte slutte å minnes forestillingen om en perfekt, rolig, nådefull, snill og rettferdig misjonær – måtte slutte å vrenge meg i motstand og lytte til direkte oversettelser. Disse oversettelsene som jeg var vant til å ignorere som «feil tolkning». Det gjorde vondt. For hver åpenbaring om at fars islam var løgn, mistet jeg mer av ham. Et opprør mot shariaislam var på sin plass, men å avvise all islam var å brenne alle broer av tilhørighet til mine røtter.


Brikkene falt på plass


Det var også et opprør mot nordmenn og deres arroganse om å være en slags frelsesarmé for de svakeste. Men islam var ikke svak. Islam var Muhammed. En selvoppnevnt profet. En sosiopat. En med bunnløs apetitt på makt.


Jeg ville ikke tro på dette – jeg ville ikke ha slike bilder i mitt sinn. Jeg maktet det ikke. Kroppen min evnet ikke slike forestillinger. Men jeg hadde mistet min fars fredelige islam. Den som ikke beskyttet meg fra tvangsekteskap og voldtekt, og det mens jeg selv fremdeles var et barn.


Så kom jeg over Imran Firasats film The Innocent Prophet. Koranvers og hadither jeg hadde pugget på skolen med oversettelser, var blitt filmatisert. For tydelig til å kunne benektes, bortforklares eller avfeies som misforståelser. Der var Muhammeds liv rett foran øynene mine. Der var de blodige kampene og bedrageriet hans. Ofrene hans. Alt det du skal vite om, men aldri tegne eller se. Alt det som får magen til å vrenge seg. Alt det som viser hvordan Muhammed så ut. Endelig sett. Brikkene falt på plass.


Vi skal ikke stille spørsmål. Vi skal ikke tegne. Vi må ikke se, for da vil vi forstå for mye til å adlyde. Vi skal dekke over kvinner og vi skal dekke over Allah. Vi må ikke se Muhammed. Men nå så jeg ham som han var, ikke lenger beskyttet, og jeg kjente ham igjen.


«Dødsstraff for blasfemi og frafall.

Dødsstraff for å ha sett Muhammed.

Dødsstraff for å avsløre løgnen».


Men jeg har sett deg Muhammed, og deg vil jeg verken følge, beskytte eller forsvare.




Jeanette / Nestleder i Ex-Muslims Of Norway



Denne artikkelen ble først publisert på rights.no