Jeg ble kjent med Walid i 1996. Et manus av Walid sin bok «Min tro din myte» ble sent til meg av en programleder i NRK som ville ha meg til å bedømme boken. Jeg ble vilt begeistret. Så ble jeg invitert til å være med i et debatt program hvor Walid og jeg forsvarte boken.
Han ble beskyldt for å «skite i eget reir» Inni reiret var det mange sinte og aggressive stemmer mot ham, og de hvite norskingene som sto utenfor, holdt seg for nesen, og syntes at budskapet stinket og ville ikke akseptere de argumenter som Walid bar til torgs. De «utenfor» delte de samme verdier som Walid, men fordi han var innvandrer mente de at han var en forræder av de verdiene som «var i reiret», og kunne derfor ikke gi sin støtte til den som hadde de samme idealer som dem selv. Det var masse benektelser i feltet, og frykt for å ta fatt i diskusjonen.
Walid åpnet døren og gjorde rommet større for hva en kunne si og diskutere. Dette var kanskje hans viktigste rolle, at han åpnet samfunnsdebatten.
Dagen etter pratet vi sammen en hel dag.
Han hadde frykt, han hadde vært angrepet, torturert, truet. Han var redd og traumatisert. Da han ble syk kunne han ikke ta CT eller MR uten narkose fordi det minnet ham om tortur i mørke kjellere. Allikevel fulgte han sine idealer og sine prinsipper til det siste, og skrev ned i bøkene, sine dype tanker og analyser.
I 1997 publiserte jeg min bok: Ordet som stempler djevelene. Den handlet om rasisme. Boken kritiserte antirasitene for rasisme, fordi de nølte med å forsvare menneskerettigheter i innvandringsmiljøene, men heller benektet overgrep mot kvinner og barn. Dagsrevyen kom: Walid var der og støttet meg som jeg hadde støttet ham.
Boken «Sinbads verden» kom i 1997. Det var en barnebok om innvandringsdebatten. Walid skriver fortellinger. Han er som en irakisk H. C . Andersen som bruker eventyr for å demonstrere sine poeng. Han kunne ha skrevet ‘Den stygge andungen’. Det er denne stilen han har: lignelser og anekdoter. I stedet skrev han fortellingen om hvordan ‘Sindbads onkel døde på en nyansert måte’.
Sinbad var en irakisk gutt som gikk på skole på Tøyen.
Han hadde blitt tatt til side av lærereren som sa at han ikke måtte være så bastant og kategorisk. Han måtte snakke nyansert som betydde at han måtte si det positive først, og så det negative.
Like etter denne samtalen ble onkelen syk og Sinbad skulle være med til legen som tolk.Da legen spurte om hva som feilet onkelen svarte Sinbad på en nyansert måte. Han sa; "Onkel har et hode som fungerer veldig bra når han tenker. Han har et fordøyelsessystem som fungerer veldig bra når han spiser, han har sterke muskler som får han til å jobbe hardt, han har...."
Legen avbrøt Sinbad og skrek mens onkelen gråt av smerte; "Si hva som feiler onkelen din. Han gråter av smerte. Hvor har han smertene?" Da svarte Sinbad "i brystet" og sluttet med å forklare på en nyansert, norske måte. Det var for seint for onkelen. Han døde på sykehuset.
Historien demonstrerer det forhold at vi pakker inn negative budskap slik at de forsvinner i en støy av positivitet og at dette kan være dødsfarlig. Walid bruker denne historien til å fortelle hvor farlig det er hvis vi ikke snakker direkte om våre bekymringer og problemer, men tildekker dem.
Walid hadde en vakker stemme og en vakker framferd i de video-opptakene som er gjort av ham. Hans opptreden i filmen om muslimbrødrene er flott. Allikevel ble han ikke invitert inn i NRK og TV’2’s programmer om innvandringen. Jeg kan ikke huske at han har vært der noe særlig. De kan ikke sitte på store arkiver av Walid Al Kubaisi.
Men takk og pris har andre – i blogger - tatt opptak av Walid hvor han forklarer seg veldig klart og pedagogisk. På slutten av sitt liv fikk han stor og god pleie. Det var et renn av folk inn i hans leilighet som ville vise ham varme. Han ville dø hjemme, og hans søster Arwa og hennes familie flyttet inn i leiligheten på Tveita. Der ble Walid tatt vare på med stor omsorg og kysset kontinuerlig av Arwa. Jeg ble helt rørt av hennes kjærlighet og varme.
Walid døde ikke på en nyansert måte. Han døde så absolutt og med den største kjærlighet rundt seg, som kom fra alle kanter. Det var ikke slik som det begynte i 1996 da boken kom ut, og han var redd og alene. Han har over tid fått stor anerkjennelse i Norge. Han har fått betydningsfulle priser og Norge har gitt ham et statsstipend. Han var en klok og modig mann, som har fått en særegen plass i Norgeshistorien - for alltid.
Jeg vil avslutte med å si: Tusen takk Walid for at du kom til Norge, og at du tok den store kampen for ytringsfrihet og menneskerettigheter for alle, også for innvandrerne - her for oss.
Inger-Lise Lien
(Teksten ble fremført i gravferden til Walid Al-Kubaisi, Vestre gravlund kapell 14.August 2018.)