Tidlig i 20årene ble jeg mobbet en del fordi jeg som ei ung alenemor så på serier som Full House i mens de andre så på kule serier som Buffy The Vampire Slayer. Full House hadde alle cool kids vokst fra seg da de var 10år gamle. For ei som vokste opp med å bli kalt hore, vantro, ulydig, skamløs og derfor truet ofte på livet var det ikke nødvendig å se på Buffy The Vampire Slayer. Jeg trengte ikke å se på serier som det for å finne heltemot. Jeg var allerede en helt. Min egen helt. Foreldrene mine skjelte meg ut med stempler de fryktet. De sa dem først så det aldri kom til at samfunnet skulle gjøre det. For hvis samfunnet gjorde det, ville familien bli sosialt svartmalt som de æreløse. De vanæret. De mindreverdige som ikke evnet å kontrollere sine barns seksualitet. Kontroll og maktspillet kan ikke spilles uten de lydige. De fredelige muslimene som praktiserer islamske æreskoder i frykt for de fredelige muslimene. De som siterer vers fra koranen og hadither for å holde barna rene fra berøring av kjærlighet, nysgjerrigheten om seksualitet, undringen om lyst og den livsfarlige vennskapen mellom kjønnene som kan umyndigjøre maktens krav. De fredelige muslimene som er muslimer først og foreldre etterpå. De som er hva de frykter. Disse truslene bankes ut av barn så de fredelige muslimene kan fortsette å virke fredelig. Alle de inshallah, mashallah og subhanalla muslimene som vil ha jenter som meg hysjet bort fra å kritisere islam. Jeg så på Full House for det jeg manglet var å bli fortalt at hva andre synes om deg er irrelevant. At livet mitt tilhører meg og friheten min er bare min. Jeg trengte å bli fortalt at hva andre mener om meg er deres problem og ikke mitt. At jeg måtte ignorere dem og gjør hva jeg selv vil. Forestill deg foreldre som kaller sine småe barn rasister, høyreekstremister, onde og slemme så de kan banke ulydighet ut av dem før samfunnet gjør det. Vil du kalle det samfunnet fredelig? Frykt er ikke fred.
Jeanette Ninrock Etnestad