Tidlig på70tallet da først pakistanere kom til Norge fikk de seg jobb. Noen hadde flere jobber og flere skift etter hverandre. De lærte seg norsk og tjente nok til å både klare seg i Norge og sende penger hjem til familiene i Pakistan. De viste oss at pakistanere kunne jobbe, kunne jobbe hardt og hadde også stoltheten til å gjøre positivt inntrykk. De deltok i dugnader, feiret 17.mai og var tilsynelatende gode på integrering.
Familiegjenforening og henteekteskap i et par generasjoner og etablering av moskeer senere er bildet blitt dystert.
Mislykket integrering skuffer, skremmer og overrasker både folk og politikere. De godt arbeidende har sakte falt over i velferdsordningene. Kriminelle gjenger følger utenlandske lover og tvangsekteskap ser ut til å være så normalt som det er for nordmenn å ta en øl ute på byen. Klankulturer og ekstremisme er som ugjennomskuelig tåke i innvandrere steder. Debatten føles mer misvisende enn opplysende.
Hva skjedde?
Norske politikere tok utgangspunkt i at alle kulturer er like viktige. De startet dermed ukultur. Svært jobbkyndige, arbeidende, dugnad flinke, og 17.mai feirende foreldre fikk fritt nekte sine døtre å delta i det norske fellesskapet. Døtrene fikk verken respekt fra foreldre eller norske politikere. Foreldrene fikk holde jentebarn vekk fra skoleaktiviteter, sosiale aktiviteter og vennskapelig samvær med norske barn.
Foreldrene fikk lov til å undertrykke sine døtre. Ingen forlangte at muslimske jenter skulle få respekt fra foreldrene. At de skulle få den samme friheten som nordmenn. Etterhvert har det blitt normalt å påstå at muslimske foreldre må få lov til å lære barna egen kultur og religion. Ingen kan kritiserer dem for å være uintegrert uten stempler for rasisme og islamofobi. Fordi guttene heller ikke fikk respekt fra foreldre har vi gjengkriminalitet og terror.
I moskeene forlanges det fra muslimer å ikke bli integrert. Å leve i parallelle samfunn. Å segregere kjønn. Å ikke lære menn å respektere kvinner og tildekning av kvinner. Våre politikere har gitt penger til moskeer for å motarbeide terror og det har blitt mer terror.
Våre politikere har gitt innvandrere mer friheten til å dele ut rasismestempler for å være respektløs mot sine døtre og det har blitt mer tvangsekteskap. Våre politikere har gitt støtte til hijab og det har blitt mer segregering og polarisering.
La oss kalle ting ved riktig navn. Islamofobi, rasisme og høyre ekstremisme, alt dette betyr en ting. Det betyr blasfemi. Og for å få til integrering må en vise unge muslimske jenter respekt. For at de skal beskyttes fra undertrykkelsen i klankulturen, imamens lyst på å tildekke dem med hijab, segregere og redusere dem, trenger vi blasfemi.
Integrering betyr kvinnefrigjøring av unge muslimske kvinner. Frigjøring fra klankultur og dawahpraksis. Og det som må til for å lykkes i det er blasfemi. Uten blasfemi vil problematikken fortsette. Uten blasfemi kan vi glemme et oppgjør med verdier som stempler kjærlighet, vennskap mellom kjønnene og vennskap mellom forskjellige tro som syndig.
Blasfemi er veien til fargerikt fellesskap og kjærlighet.
Jeanette