Jeg satt i leiligheten min i Oslo og tankene flørtet med friheten. Friheten til å dra min vei. Ta med min datter og forsvinne i den frie Norge.
Forsvinne blant de frihetsverdiene til nordmenn som setter privatlivet høyt. Jo det er sosialt press og press fra familien og venner til å oppføre seg anstendig etter safunnets skikk og bruk men menn og kvinner er stort sett likestilte. Ingen tvang om segregering. Ingen krav om å adlyde foreldre. Ingen drapstrusler for å elske noen. Ingen tabu å slå opp med noen. Ingen forbudt mot seksuell frigjøring.
"One person can make a difference" repeterer seg som besatt mantra på hjernen. Før eller siden vil den mantraen gjøre meg sterk. Før eller siden vil den gjelde meg. Før eller siden vil jeg overtale meg om å være den "ene" personen.
Husket også et eventyr fra ungdomsskolen i Pakistan.
Det var en gang tørket og vannmangelen etterlot landskapet fattig for vegetasjon. Brønnen hadde ikke kapasitet til å slokke noens tørst. Ikke engang elva ga noe håp. Folket savnet desperat at det skulle regne. På himmelen var det tett med mørke skyer. Men det var ingen regn. Alle dråpene i skyene følte seg for små. De så ned på det enorme tørste landskapet og tenkte "Jeg kan ikke slukke den store tørsten. Jeg er da bare en dråpe vann". Alle regndråpene delte den kompleksen for alle så ned. De så ikke hverandre og forsto ikke hvor mange de var. Så ingen våget å falle.
Men så bestemte en dråpe seg for å være den første som faller. Den dråpen tenkte at den må prøve. Kanskje det ikke endrer noe. Kanskje det ikke hjelper den store tørsten men da har dråpen gjort sitt beste. Dråpen håpet flere vil følge den. At flere vil falle etter. Kanskje det vil hjelpe og kanskje ikke men de måtte prøve. Så falt den første dråpen og etter den falt flere som fulgte dens eksempel. Etter hvert regnet det så tørken ble bløtlagt. Elven og brønnen fyllet opp og gjorda ble myk og fager.
Noen må være den første dråpen. Jeg falt i 1997. I 1999 fortalte jeg åpent ifra om det. Jeg har lurt lenge på hvor det blir av regnet. Men nå har det begynt å regne. Flere gjør opprør mot kvinneundertrykking, tvangsekteskap, segregering og kyskhetskultur. Flere står opp i mot islam.
Ikke frykt! Du er ikke alene! Let it rain!