Ordet ”hjem” er et dypt sår i henne. Landsbyen utenfor Shiraz i Iran er stedet som Lily Bandehy (67) aldri kan vende tilbake til.
”Jeg kan ikke sitte under granateplene og se de små narsissene som vokser ved den lille bekken som renner rundt i hagen”, skrev norsk-iranske Lily Bandehy i Aftenposten i fjor. ”Jeg kan ikke kjenne lukten og smaken av maten i denne landsbyen. Jeg kan ikke stå i døråpningen og snakke på min dialekt med naboene og fortelle de vitsene som vi forstår. Jeg kan ikke sitte sammen med dem om kvelden, drikke te med dem og lese Sjahnameh eller Hafez [...] Jeg har fått en livstidsdom som jeg ikke fortjener. Min forbrytelse var å tenke og stå imot den barbariske sharia-tenkningen. Jeg ville være kvinne, jeg ville være kvinnen som er i poesien, i naturen, i kjærligheten. Jeg ville være kvinne, men det var straffbart. Jeg fikk straffen. Aldri kan jeg komme ’hjem’.”
-Du flyktet fra Iran til Norge i 1988. Hva er det du savner mest, som ikke slipper tak i deg, selv etter 30 år?
Jeg savner alt som gjorde meg til Lily. Jeg savner så mye av det som bygget meg, den verden som festet seg i en kropp som heter Lily. En verden som ikke baserer seg på her og nå, men på en fortid, på generasjoner og gener, på språk og poesi, dufter og arkitektur. Da jeg måtte flykte i voksen alder, hadde min indre konsistens allerede fått en form. Det er vanskelig å gi slipp på den, akkurat som det er vanskelig å oversette poesi fra persisk til norsk. Nietzsche sier at å oversette poesi, alltid er et overgrep. Slik føles det også når et menneske kommer til et nytt land. Det er gåtefullt. Hvert menneske er en gåte som må gjendiktes.
-Måtte du bli selv bli gjendiktet inn i et nytt språk?
Jeg måtte finne nye ord på hvem jeg er, oversette meg til å bli forstått i en ny sammenheng. Bare ta språket: I Norge er ikke regn og skygge positive ord. Men i Iran er skygge det fineste som fins. Våre poeter skriver vakre dikt om trærne som lager skygge. Om regnet. Min far var så glad i regnet, han kalte det Guds tårer. Han pleide å rekke hendene ut mot det og fukte ansiktet sitt. ”Guds tårer”, sa han.
-Var du religiøs som barn?
Ja, naturligvis. Jeg visste ikke at det fantes noe annet enn islam.
-Hva slags islam vokste du opp med?
Min far var muslim, men samtidig en mann med frie tanker. Jeg ble født inn i en muslimsk familie, naboen, familien, alle i landsbyen var muslimer. Men den islam min far viste meg var veldig fri. Jeg fikk være meg selv, kunne leke med gutter, jeg gikk med miniskjørt og utslått hår, spilte fotball og volleyball. Jeg var en guttejente som løp rundt overalt, diskuterte med gutter, leste bøker, hørte på musikk, danset til musikken. Far sa aldri: ”Ta på deg hijaben, gjør sånn og sånn!” Den guden jeg kjente fra barndommen min var en snill gud, ingen straffende gud. Profeten var heller ingen pedofil. Faren min giftet seg aldri med mange kvinner, ingen andre i landsbyen gjorde det heller. Det var en mild religion med en god profet. Folk sto opp om morgenen, bad, fastet, sørget i sørgedagene, bygget moskeer, alt dette var på plass. Så jeg har ingen negative erindringer om religionen fra min barndom. Problemet var bare at jeg trodde at min fars islam var det egentlige islam.
-Var din fars tro inspirert av sufismens budskap om at alle kan be direkte til Gud uten å måtte be i en moské?
Ja, vår store poet Omar Khayyam skrev at du ikke trenger noen moské å be i, for Gud er i ditt hjerte. Hver gang jeg spurte min mor, ”Hvor er Gud?”, pekte hun på brystet mitt og sa: ”Gud er der!” Dette var jo en tid preget av sekularisme. Allerede faren til sjahen, Reza sjah Pahlavi, hadde fratatt moskeene makt. Det var forbud mot hijab, forbud mot bigami.
-Kan man ikke snu på det og si at den islam du vokste opp med var nærmere den ”ordentlige” enn den perverterte utgaven som hersker i dagens Iran?
Nei! Jeg vokste opp med den snille religionen jeg trodde var islam. Men vi hadde frihet takket være faren til sjahen som forandret grunnloven og satte shariaen ut av spill, og iransk lov ble basert på fransk lovgivning. Jeg vokste opp i et hus fylt av bøker, oversatte russiske klassikere. Faren min jobbet døgnet rundt, han var arbeidsmann. Min mor var rebelsk, hun sa at ingen av døtrene hennes skulle gifte seg før de hadde hånda i lomma. Det betydde økonomisk frihet, ferdig utdannelse, ikke behøve å bli forsørget av en mann. Etter hvert jobbet jeg som lærer og ble sterkt engasjert under revolusjonen i 1979. Det samme ble min eldste bror, som var kommunist. Så kommer Khomeini. Kvinner måtte gå med hijab. Mange studenter ble henrettet. Det var ikke lov å lese visse bøker, ikke høre på musikk. Kvinnelig stemmerett ble forbudt, bigami ble anbefalt og alderen for ekteskap redusert fra atten år under sjahen til ni år! Kvinner fikk ikke reise alene, jeg måtte ha en mann med meg bare for å reise fra Shiraz til Teheran. Det ble et helt annet islam. Jeg ble helt forvirret: Hva er egentlig islam? Er det engleversene som jeg var oppvokst med, eller de sataniske versene jeg nå hørte fra Khomeini? Hva er riktig? Dermed måtte jeg selv lese Koranen, uten å høre på andre. Heldigvis hadde sjahen sørget for å få Koranen oversatt til persisk, han gjorde det samme som Luther gjorde for Bibelen. Jeg leste Koranen to ganger, tre ganger, jeg begynte å lese hadither, og oppdaget det ene verset etter det andre om vold og underkastelse. Da tenkte jeg: Oj, det er jo dette som er islam. Islam er bigami, islam er kvinneundertrykkelse, islam er barneekteskap. All denne brutaliteten som Khomeini påførte kvinnene under sharialovgivningen; det er dette som er det egentlige islam. Min stakkars far hadde vært på ville veier!
-Er du sikker?
Det var slik jeg tenkte da. Hvis islam virkelig hadde vært det min far viste meg, da ville jeg fortsatt vært muslim! For ham var islam en tro, et forhold mellom ham og Gud. Men Khomeinis islam var brutal makt. Jeg klarte ikke å akseptere en religion som sier at jeg er verdt halvparten av en mann. En kvinne arver halvparten, i en rettsal gjelder mitt vitnemål bare en halvpart. Jeg er ikke lenger et individ, dette er en religion som gjør meg til en slave, ja lavere enn en slave. Nei, jeg aksepterer ikke dette! Jeg vil være kvinne! Jeg vil være et individ!
-Du er ikke alene om å ta avstand fra islam på grunn av det iranske presteskapet. Jeg besøkte Iran i 2012 og fikk inntrykk av at landets groteske blanding av religiøs og politisk tvang fungerer som en effektiv vaksine mot islam som religion. Et så strengt regime blir en oppskrift for sekularisering i stor skala. Det eksisterer jo mange skjulte eks-muslimer inne i Iran?
Absolutt. Når presset blir så stort, kan ikke folk være seg selv offentlig. Ute oppfører de slik presteskapet vil, bare i hjemmene kan folk være seg selv. Der tar de av hijaben. Resultatet er at mange iranere nå er ateister, eller har konvertert til kristendommen eller zoroastrismen.
-Zarathustras gamle persiske religion?
Ja, den religionen som eksisterte i Persia før Muhammed kom er veldig populær i Iran nå. Det er en protest fra mange ungdommer, tilbake til vår gamle religion!
-Er du selv ateist?
Nei!
Tror du på Gud?
Ja.
-Hvem er Gud?
Den kjente sufien Mansur al-Hallaj sier at hvis mennesket blir ren i sin samvittighet, trenger det ikke Gud. Vi kan selv bli Gud hvis vi blir rene i sjelen. Det er en besnærende tanke. Men jeg er jo bare et menneske, og jeg gjør mange feil. Dermed kan jeg ikke være Gud. Livet mitt har vært en berg-og-dal-bane, det har vært mye vanskeligheter. Særlig er det vondt for meg å måtte leve i eksil. Da trenger jeg en venn. En farsfigur. Min Gud ligner min fars Gud. Jeg kan be til ham, jeg kan be for mine barn, jeg kan føle meg trygg, Gud er en god energi. Min Gud straffer meg ikke, diskriminerer meg ikke. Han har skapt meg. Han må være veldig god som kunne skape kvinnen. Se hvor flott kvinnen er! Kvinnen er del av naturen, og naturen er skjønn.
-Hvordan vet du at du har en Gud?
Slik barna vet at de har en fantasivenn.
Som Skybert til Albert Åberg?
Ja, kanskje Gud er min fantasivenn i dette eksilet. En som hjelper så jeg klarer hverdagen, når jeg føler meg alt ruller over meg og er tungt å bære.
-Er det da avgjørende om denne guden eksisterer eller ikke?
Nei, det er faktisk ikke så relevant, bare han er der som en god energi, en beskyttende venn, ikke en makt som skal knekke meg. ... Jeg har også tenkt mye på Jesus, for når jeg leser Bibelen – hvis vi glemmer de kapitlene som Peter og Paulus og de andre mannfolka har skrevet – så finner jeg noen veldig poetiske deler der. For eksempel der denne kvinnen, Maria, vasker føttene til Jesus med sitt eget hår, og salver dem. Det er et bilde av maksimal kjærlighet mellom mann og kvinne. Det er slike bilder i Bibelen som gjør meg fascinert av Jesus. Men i Koranen er det ingenting ved Mohammed som fascinerer meg! Han er slavedriver, han er en voldelig kriger som sender sine folk ut for å kutte hoder. Og han er brutal mot kvinner.
-Du er i dag nestleder i organisasjonen Ex-Muslims of Norway, i styret sitter også folk som Cemal Knudsen Yücel, Walid al-Kubaisi og Khalid Thathaal. Er det risikabelt å bryte med islam i dagens Norge?
I mange land er det jo dødsstraff, som Iran og Saudia-Arabia, mens andre land har fengselsstraff, om du da ikke blir drept før du kommer til fengselet, slik det har skjedd i Pakistan. I Norge har vi ikke denne brutale volden. En eks-muslim blir først utestengt fra det muslimske miljøet, blir oversett, bagatellisert eller direkte motarbeidet. Mange opplever hets, ikke bare på nettet. Det finnes flere steder på Grønland i Oslo som jeg ikke lenger oppsøker.
-Hva slags folk kommer til organisasjonen deres, hvilket behov dekker dere?
Mange ungdommer som kommer til Norge vil ikke lenger være muslimer. Men de har ingen samlingssteder utenfor familien. Vi prøver å støtte dem, samle dem. Vi har en lang vei å gå. Mange unge eks-muslimer tør ikke være åpne, av frykt for faren sin eller av hensyn til moren sin, spesielt gjelder det jentene. I høst arrangerte vi et seminar på Litteraturhuset i Oslo, ti jenter ville stå frem og si at de er eks-muslimer, men da de fikk høre at arrangementet ville bli filmet av Nettavisen, var det bare tre modige jenter som turte å snakke offentlig.
-Hva er det som står på spill nå?
Det skumle i Norge er at sitasjonen ligner litt på tiden før forrige verdenskrig. Ting er blitt veldig svart-hvitt: Folk er enten veldig for muslimer eller veldig mot muslimer. Vi har ikke gråsoner lenger, på grunn av situasjonen som er skapt gjennom islamismen. Det er som Bush sa, enten er du med meg eller mot meg.
-Ønsker du å representere en gråsone?
Ja, jeg sier jo igjen og igjen: Jeg hater ikke muslimer. Jeg kjemper mot islam som politisk ideologi, som undertrykkelse. Men når jeg sier at jeg er imot de versene i Koranen som tråkker på meg som kvinne, da sier noen at jeg er anti-muslim. Når Cemal Knudsen Yücel og jeg i Ex-Muslims of Norway sier at vi er eks-muslimer, får vi høre at vi er rasister. ”Dere er islam-hatere.” Til og med redaktøren i avisen Utrop skrev i høst en artikkel der han kalte oss anti-muslimer! De forstår ikke. Vi er ikke imot muslimer. Jeg kan ikke være imot min egen familie, mine egne slektninger i Iran! Men vi er motstandere av den politiske ideologien islam. Vi vil ha de sataniske versene bort fra Koranen, og beholde de som gjelder kjærlighet mellom mennesker.
-Hvem skal redigere akkurat det, da?
Det kan i hvert fall ikke mullaene gjøre. Det må komme fra forskere, hvis forskerne tør.
-Hva mener du med satanisk vers? Ikke det samme som Salman Rushdie?
Nei, han skrev om noen få vers som skal ha kommet inn i Koranen ved en feil. Jeg bruker dette uttrykket om alle de versene som tillater barnebruder og som krenker kvinners rettigheter.
-Du vet jo at du provoserer ved å kalle dette sataniske vers? Hva oppnår du med det?
Mitt mål er ikke provokasjon i seg selv, eller at Lena Larsen, Rabita-moskeen eller andre muslimer skal bli opprørte. Mitt mål med å provosere er å erstatte gamle begreper med nye. Hellige vers versus Sataniske vers. Profeten Muhammeds "Gud velsigne ham” versus ”Gud forbanne ham" I 1400 år de har sagt ”Gud velsigne ham” til en mann som fremmet så mye ondskap: bigami, steining, kvinneunderkastelse, barnebruder, grusomme straffemetoder for å beskytte eiendom og slaveri, redusering av kvinner til kjønnsorgan og konkubiner. I dag fortsetter denne ondskapen på samme måte som hans tid. Når jeg sier: ”Gud forbanne ham”, begynner folk å tenke: ”Hvorfor hun sier det?” Kanskje vil det få noen av dem som tror til å begynne å tvile.
For et par år siden intervjuet jeg den norske homofile teologen Halvor Moxnes. I en ny bok om Det nye testamentet sier han at mennesker i dag må våge å utsette de bibelske tekstene for moralsk kritikk. Han har selv vist hvordan bibelske tekster gjennom historien er blitt brukt for å holde folk nede, på grunn av rase, legning eller kjønn. Forskere har jo hatt en langt sterkere historisk-kritisk tilnærming til Bibelen gjennom det 20. århundret enn til Koranen?
Kristne forskere kan jo kritisere Paulus sine vers. På samme måte må vi kunne trekke både Koranen og profeten ned på jorda. Men så lenge profeten er hellig og den egentlige Koranen sies å befinne seg i himmelen, er det få som tør å tvile, spørre eller forske. Jeg vil dra Koranen og profeten bort fra helligdommen og ned på jorden. Gjøre ham til menneske for at vi kan se ham som et menneske og kritisere ham som et menneske.
-Jeg intervjuet også den britiske islamforskeren Michael Cook da han mottok Holberg-prisen i Bergen i 2014. I en modig bok fra det året sammenligner han islam, kristendom og hinduisme, og gir en historisk for