Denne artikkelen ble først publisert på yourmiddleeast.com den 29.April 2013. Jemeni blogger og journalist Hind Aleryani forteller hennes intime historie om hva som er feminine og maskuline i Midtøsten.
Fantastisk skrevet, jeg måtte bare oversette til Norsk. Jeg har kjent igjen alt fra min barndom og ungdomstid fra en manns synsvinkel. Jeg er helt sikkert på at millioner av de kvinner og menn som har oppvokst i muslimske land kommer til å kjenne igjen alle disse opplevelsene.
Hvorfor dekker ikke menn til sine ansikter?
Vi pleide å leke på min tantes hage da vi var yngre … jenter og gutter, det var ingen forskjell … vi vokste opp sammen … vi pleide å rase, leke, le … noen ganger ville vi slåss lekent … vi pleide å se på TV sammen … gråte på slutten av triste tegneserier sammen … vi ble litt eldre … vi begynte å studere sammen i våre klasser … når vi skulle leke slåss pleide vi å true andre på at vi ville fortelle om dem til læreren … vi pleide å fortelle vitser til hverandre … vi lo med hele vårt hjerte …
Og sånn gikk dagene …
Min kusine og jeg stirrer utenfor vinduet … vi ser på hagen hvor min fetter og hans venner leker … dette er hagen hvor vi pleide å leke sammen … de pleide å være våre venner en gang i tiden … disse er guttene vi pleide å leke med … hva har skjedd? Hvorfor er vi fanger i hjemmet, mens guttene leker med ballen utenfor med all frihet … hva gjorde vi? Har vi blitt eldre? Har kroppene våre forandret seg? Har vi blitt et objekt av fristelse som må dekkes fra folks øyne? Er ikke det de samme guttene som vi kjente da vi var barn? Hva er endret? Hvorfor er vi fremmede? Hvorfor må jeg løpe og gjemme meg når jeg hører en av deres stemmer? Er det bare fordi stemmen deres forandret seg? Er det derfor vi er ikke venner lenger? Skal vi oppføre oss annerledes mot hverandre? Annerledes enn hvordan vi oppført oss i går? Vi begynte å bli sjenert og engstelig når vi vil snakke … vi sluttet å leke med hverandre … Min kusine og jeg begynte å tilbringe fritiden med å se på meksikanske såpeoperaer, som om vi var i vår 50s …
Og sånn gikk dagene …
Jeg er på skolen … vi lærer om hvordan en kvinne skal dekke seg … håret hennes er fristelsen … øyebrynene er fristelsen … Jeg husket min mannlige favoritt sanger … øynene hans var vakker også … håret er vakker … hvorfor har ikke han slør? Jeg spurte meg selv dette spørsmålet, men jeg kunne ikke finne svaret … Jeg husket at jeg ble utestengt fra å leke i hagen fordi jeg nådde puberteten … men mine mannlige venner var ikke utestengt … nådde ikke de også puberteten? Hvorfor ble de ikke fengslet hjemme? Jeg kunne heller ikke finne svaret …
Og sånn gikk dagene …
Jeg hører det hele tiden … “En kvinne er en juvel som må beskyttes (dvs. dekkes til)” … og noen ganger er det til og med sagt at en kvinne er som sukkertøy “hvis du fjerner pakningen (dvs. dekselet) fluene vil sverme rundt henne “… jeg slår på TV-en og finner ut at min favoritt mannlige sanger som jeg er så glad i, børster sin myke silkeaktige hår og viser fram hans skjønnhet … armene er nakne … brystet er nakne … hvorfor er ikke disse fristende ”gjenstander” dekket til ? Hvorfor er ikke han fengslet hjemme? Hvorfor er ikke kvinner fristet av ham? Noen vil kanskje hevde at en kvinne ikke bør se på dette … så bør ikke menn skjerme sine blikk når de ser på en fristende kvinnelig “objekt”? Jeg kunne ikke finne svaret…
Og sånn gikk dagene …
Jeg er på universitetet … Jeg ser noen mennesker deler ut en liten religiøs bok … “Fristelser av en Kvinne” … Hennes hår … føttene … øynene, og “dermed må en kvinne dekke en av hennes øyne, siden de begge sammen er fristende “… jeg sverger dette er hva jeg har lest i denne boken! … det er som om det er ingenting igjen i denne verden for å snakke om og forske annet enn en kvinne og hvordan hun er en fristelse … jeg bestemte meg for å observere menns blikk … jeg ønsket å vite hvilken kvinner ville tiltrekke seg menn med hennes fristelse … foran meg går en kvinne iført en stram Abaya (lang svart cover) … aha! .. jeg fant henne … hun er et objekt av fristelsen … jeg fortsetter å se på … foran meg går en annen kvinne med en posete Abaya, men med et udekket ansikt … mannen stirrer på henne … aha! Så ansiktet hennes er også en fristelse … en tredje kvinne går foran meg … ansiktet er dekket, og hun har på seg en baggy Abaya fra topp til tå … mannen stirrer på henne! Huh? Jeg forstår ikke … hva er så fristende om en svart Abaya? Ingen øyne, ingen føtter … Hva er denne mannen stirrer på? I dette øyeblikket innså jeg at klær har ingenting med det å gjøre… menn vil uansett stirre på alle i alle anledninger … men han, med sine brede skuldre og hans hår, øyne og lepper er ikke ansett som et objekt av fristelser, selv om alle kvinnene i verden stirret på ham … han er en mann … han ikke skulle gjemme seg i sitt hjem … ingen kaller ham en juvel … i det øyeblikket jeg ønsket at jeg ikke var en juvel. Jeg ønsket å være en fri mann …
Og sånn gikk dagene …
Jeg er i et vestlig land … kvinner går rundt meg … en har på seg bukser … den andre har på seg et kort skjørt … en annen bærer shorts … menn og kvinner vandrer side om side … det er rart … ingen stirrer … hvorfor ser jeg ikke de stirrende mennene jeg så i mitt land? De blikkene av menn som gjorde at en kvinne følte seg naken … disse blikkene som jeg hatet … de som gjorde at jeg hatet å være på denne jorden, og hatet å bli født en kvinne … disse blikkene som fornekter min menneskelighet … hvorfor ser jeg ikke disse blikkene her? Hvorfor kan jeg ikke se disse blikkene selv om alle kvinner er attraktive her? Jeg så en kvinne som løper og ler … Jeg husket at jeg ikke fikk lov til å løpe en gang da jeg nådd puberteten … Jeg husket min tantes vinduet … Jeg husket jeg var et objekt av fristelse som må dekkes … Jeg husket at mannen i mitt land klær seg hvit, mens jeg dekket i svart … jeg spurte meg selv, hvorfor ikke menn kan ha svart? Hvorfor dekker ikke menn sine ansikter? Og jeg kunne ikke finne svaret …
Og sånn gikk dagene …
