Dette intervjuet ble først publisert på Minerva av Lars Akerhaug
SØNDAGSSAMTALEN: – Jeg hatet jødene. Jeg hatet Israel, sier Cemal Knudsen. Han forteller om veien inn i og ut av islamismen
– Jeg var ikke Osama Bin Laden, men islamisme må tas på alvor. Det er mange islamister, det er bare graden av ekstremisme som er forskjellig, sier Cemal Knudsen, leder av organisasjonen Ex–Muslims of Norway.
Første dagen Cemal fastet var han åtte eller ni år gammel. En gutt fra en fattig familie.
Det var lett å faste. Timene gikk fort og han spilte fotball da det var skumrings tid og dro hjem til familien. Der bugnet bordet av all slags retter, det pleide aldri være så mye mat rundt bordet som under fastemåneden Ramadan. Den hellige måneden muslimene gjør sine hjerter og kropp rene for sin skaper.
Bestefaren sendte ham penger da han hørte at Cemal hadde klart å faste én hel dag. Han jublet innvendig og tenkte det var lettjente penger.
For Cemal var islam noe naturlig, noe som omsluttet ham og var med ham. Moren hans var så religiøs at hun ikke ville se på TV. Hun hadde lært av en imam da fjernsynsapparatene kom til landsbyen, at den som slapp den nye oppfinnelsen inn i sitt hus, risikerte forbannelse.
«Når Satans maskin slipper inn i huset, kommer nakenhet inn og englene forsvinner», sa imamen.
Der og da hadde hun lovet å aldri se på fjernsyn. Så da faren valgte likevel å kjøpe et slikt apparat, satte hun seg andre veien da resten av familien benket seg foran TV-en for å se på den ene statlige fjernsynskanalen.
Mor gikk med hijab fra hun var 10 år, og var aldri ute av huset alene uten mannlig følge. Hun var analfabet, og det eneste hun visste om sin egen religion, var det hun hadde lært i moskeen. Hun ba fem ganger om dagen helt fra hun var 10 år gammel. Min mor og far ble gift i arrangert ekteskap. Hjemme var det dagligdags at far slo mor. Mor hadde lært i moskéen at alle vanskeligheter var en prøvelse fra den allmektige.
Fra Allah.
Noen ganger ble Cemal grepet av en tanke. Hvordan kunne Allah, Gud, tillate at dette skjedde mot moren som gir hele sitt livet til Allah, foran alt.
Han tvang tanken vekk.
Muslimene lærer at Allah kjenner alles hjerter og vet om alt som skal skje i ditt liv, det står skrevet i Allahs bok.
Én gang spurte han en imam om hva skjebne betydde. Hvis Gud visste alt, om han ble ateist eller kriminell om 20 år, hadde Allah allerede bestemt det!
Den eldre mannen han spurte reiste straks pekefingeren mot unge Cemal.
«Sånn må du ikke bruke tid på å spørre eller tenke på. Det er sånt som fører deg ut av islam», svarte imamen.
Jeg møter Cemal over stuebordet i familiens romslige enebolig. Her har han sin norske kone og sin nye familie. Han snakker om barndommen og livet i Tyrkia.
Et sekulært land, men som alltid har hatt mange sterkt troende, særlig blant fattige i det indre Anatolia. Hans egen familie har kurdisk opprinnelse, men ble tvangsflyttet etter et kurdisk opprør på 20–tallet og snakker i dag kun tyrkisk. De ble likevel aldri tilhengere av Kemal Atatürk´s store prosjekt om et sterkt og sekulært Tyrkia.
– For oss var det islam som var vår identitet. Islam var vårt brorskap.
Islamistungdom
Da han gikk på ungdomsskolen markerte han seg tidlig som en tilhenger av Tyrkias islamistbevegelse som dagens president, Erdogan, er avlet fra. Milli Görus.
– Jeg var en enda sterkere tilhenger enn mine venner. Selv om jeg egentlig ikke visste noe om islam. Jeg hadde bare lært å lese koranen på arabisk, men jeg kunne ikke forstå hva jeg leste.
Det skulle fortsatt gå mange år før han satte seg ned med muslimenes hellige bok og leste den på sitt eget morsmål, tyrkisk. I mellomtiden ble han raskt en av de lokale ungdomslederne for islamistbevegelsen. På den videregående skolen han begynte på i 16–års alderen ble han avdelingsleder. Ga ut et islamistisk magasin på skolen.
– Det var kult og spennende. Selv om jeg var fattig, fikk jeg en lederposisjon fordi jeg var skoleflink. Jeg satt forrest når vi kjørte i kolonner og viftet med islamske flagg.
Å være islamist var ikke bare å kjempe for islam. Cemal ble påvirket av det han så på fjernsyn. Israelske soldater som skambanket og ydmyket palestinere ble et symbol på hvordan Vesten og jødene kriget mot Allah og står bak all ondskapen mot muslimene i hele verden. Det var en krig han ville kjempe. Han var dypt fascinert av den islamistiske krigen organisasjoner som Hamas og Hizbollah førte mot Israel og Vesten.
– Jeg hatet jødene. Jeg hatet Israel. Hadde det ikke vært for at jeg kom fra en fattig familie og hadde en jobb ved siden av skolen som forsørget resten av familien tror jeg at jeg ville reist til Palestina, Afghanistan eller Tsjetsjenia for å kjempe jihad, sier han.
Cemal mener i dag det er en feiltolkning å tro at bare Islamsk Stat eller grupper som Profeten Ummah som utgjør en trussel.
– Islamisme betyr ikke bare å kappe av hodet til noen, men å ha islamske normer og implementere islamske lover i samfunnet. Det var det vi var opptatt av. Det var derfor vi kjempet for at det skulle være lov med hijab på universitetene.
<<Vi kjempet for at det skulle være lov med hijab på universitetene.>>
Tvileren
Likevel var det noe som ikke slapp taket. Tvilen. Den hadde vært der siden barndommen.
«Hvem laget Allah?» spurte han én gang sin mor.
«Hysj!» svarte hun.
Slikt skulle man ikke snakke om.
En gang far slo mor, ble broren så sint at han truet med å rive i stykker koranen.
«Hvordan kan Gud gjøre dette mot oss?», skrek han .
En annen gang snakket Cemal med en av de ansatte på en fotobutikk der han arbeidet deltid, en godt voksen mann som var ateist.
«Gud finnes ikke, profeten Mohammad var en galning», sa han.
«Han var en god mann, hvordan våger du å snakke slik om den gode profeten vår?», svarte Cemal.
«Nei, han slaktet og voldtok. Men, kjære Cemal, har du lest koranen eller hadithtene selv?»
Den unge mannen visste ikke hva han skulle svare. Senere, da han var alene, begynte han å lete etter svar. Det var noe som skurret.
Da han begynte på videregående skole fikk han en ny lærer i religionstimene. Han åpnet den første timen med et spørsmål.
«Hvor mange islam finnes det?»
Alle elvene heiste stolt en hånd i været. «En», ville de svare.
«Nei!», sa læreren. Han forklarte at det fantes mange ulike islam. Og at den islam de hadde lært på gaten, var noe annet enn det som stod i koranen. Læreren var en såkalt koranist, en som bare følger koranen, og ikke følger hadithene og sunnah.
Cemal ble enda mer forvirret. Ennå var han islamist, men tvilen som først hadde vært der som en liten spire, hadde grodd fast. I dag er han sjeleglad for at han vokste opp i en sekulær stat med sekulære verdier som utfordret hans tro og politisk-religiøse tolkninger.
– Hvis ikke vet jeg ikke hva som hadde skjedd med meg.
Når tvil ble til tro, handlet det paradoksalt nok om at Cemal begynte å lese koranen i tyrkisk oversettelse. Han fikk det ikke til å stemme at dette var Guds bok. Samtidig fikk han ikke-religøse venner og ble introdusert for islamkritisk litteratur.
– Det ble for mye tvil. Jeg ble en ikke-troende muslim, eller en ateist, uten at jeg turte å si det høyt. Sånn er det med mange. Den store majoriteten kaller seg bare muslimer, de er det ikke egentlig.
Selv regner han seg fortsatt som en slags midtøstensk sosialist, siden de er helt klar i sin tale med å skille religion og politikk, men klarer ikke få seg til å stemme på de sosialistiske partiene her i Vesten. Han er kritisk til hvordan den norske venstresiden ser på muslimer som ofre som må beskyttes.
– Vi lærte at demokratiet er Guds gave til islamistene. De kan bli sterke med demokratiet.
<<Vi lærte at demokratiet er Guds gave til islamistene>>
Kritisk til integreringspolitikken
Cemal er svært kritisk til norsk integreringspolitikk og refser myndighetene for å stille for få krav.
– Man må føle tilhørighet til Norge. Jeg ser andre og tredje generasjons innvandrere som er født og oppvokst her. De har null tilhørighet og deres identitet er ikke her i Norge. Med en gang de kommer hjem fra skolen eller jobb og går inn stua hjemme, forlater de Norge og kommer tilbake til hjemlandet til foreldrene/besteforeldre.
Han fikk inntrykket bekreftet da han reiste og besøkte slektninger i Tyskland og Østerrike.
<<De har vært der i 40–50 år, men er mer gammeldagse og
konservative enn vi er hjemme i Tyrkia.>>
– De har vært der i 40–50 år, men er mer gammeldagse og konservative enn vi er hjemme i Tyrkia.
I dag opplever han større motstand fra nordmenn på venstresiden enn han gjør fra muslimer.
– Hvis jeg diskuterer islam, er det vanskeligere å snakke med nordmenn. De kommer trekkende med historier om korsfarere og Vestens kriger. Venstresiden spesielt. De har tatt opp kampen mot kristendommen, men i dag behandler de muslimer som barn. De snakker om at muslimer er en minoritet, at de er innvandrere, at vi må respektere deres kultur, mens de beskylder meg for å være islamhater. Majoriteten i Vesten har klart å stenge døren for en åpen og ærlig debatt om problemene med islam. Hvis du kritiserer muslimer eller islamske normer, er du rasist eller langt ute på høyrekanten.
Han mener også mange liberale og sekulære muslimer vegrer seg for å ta et oppgjør med islam. Eller et farvel på grunn av storsamfunnets forventninger til dem.
– Hvis du skjuler deg med muslim-tittelen og kaller deg sekulær muslim, moderat muslim, da blir du godtatt. Men hvis du er ærlig og sier at du er eks-muslim, får du problemer.
– Men er det noe galt i å være liberal eller sekulær muslim?
– Nei, det er ikke noe problem, men de må også godta oss eks-muslimer. Enten må islam moderniseres, eller kastes på historiens søppelhaug.
Han er imidlertid kritisk til myndighetenes dialog og støtte til såkalte «moderate muslimer».
– De står der som et hinder for å stoppe islamkritikken og et hinder for å angripe ukulturen i islam. De moderate muslimene kaller jeg hyklere fordi de benekter ukulturen, volden eller ekstremismen som en del av islam. Man kan ikke reformere islam med å si «…det har ingenting med islam å gjøre!» hele tiden.