Jeg tenker mye på tiden rundt 1988 da jeg kom til Norge og fikk oppholdstillatelse og flyttet til Oslo. I begynnelsen hadde jeg ikke noen jobb eller studie. Da begynte jeg med selvstudie av det norske samfunnet. Jeg hadde min yngste sønn i barnevogna og vi kjørte trikk og buss, satte oss på benker i ulike parker, lange turer i Karl Johans gate og andre steder. Der lærte jeg om folket og deres samvær. Folket var ofte beskjedne, men høflig, stille og rolig. Alt var tegn at jeg hadde kommet til Europa. Ingen skjeggete menn, ingen burkaer, noen få hijaber og på offentlige steder som sykehus, politi, sosialkontorer og arbeidskontoret var det ikke en eneste hijab. Ingen høy lyd. jeg låste ikke inngangsdøra, ingen koran høytlesning, ingen snakket om halalkjøtt.
På alle restauranter hvor som helst var jeg velkommen, og seint på kvelden kunne jeg løpe rundt Østensjøvann. Alt var ro og trygghet. Jeg visste ikke om hvem som var muslimer eller vantro, jøde eller kristne, buddist eller ateist. Folk var folk. Noen kulturelle trekk kom frem i påkledningen. Barn var barn i sin helhet med hår og barneklær. Dyr var dyr, gris og lam var bare dyr. Jeg var langt borte fra det som jeg hadde rømt fra, fra religionen min. Jeg var trygg, jeg var i Europa, alt var bevis på det.
Men det skjedde noe under, uten å lage det minste ringe på overflaten, men i 2006 kom bølgen, og viste hvor kraftig og skremmende den var. For første gang viste den muskler. Første maktdemonstrasjonen. Og vi bøyd oss for bølgen, vi bøyde oss for makten. Vi unnskylte oss for dem, vi ga alt som de ville ha, penger og sensur. Da sviktet vi ytringsfriheten for første gang. Og i dag hvor er vi?
Er vi i Europa? Hva har skjedde med oss? Hvorfor jeg som kvinne har mistet de muligheten som jeg hadde i 1988? Hvorfor de lille grisene er borte fra barneavdelingen? Hvorfor antall hijabkledde har økt i mange bydeler i Oslo slik at hver gang jeg er ute, føler at jeg er i Iran? hvorfor torde ikke min venninne levere en klage til politiet, fordi politiet ( kontor damen) ikke hadde den offentlige uniformen på seg, men en religiøs uniform. Hvorfor har vi blitt så utrygge, hvorfor må jeg gå av bussen fordi to svarte telt kommer inn og jeg kan ikke se at de er kvinner eller menn, har de bare veska si eller et gevær under sine telt?
Og mest av alt synes jeg synd på de små jentene i hijab som sitter samme med sin mor mens pappa og bror nyter badning på stranda. Jeg synes synd på de små jentene som ikke kan være barn samme med andre barn, spise samme mat, leke samme lek og dra på samme bursdager, være på samme klassetur eller sommerleir. Jeg synes det er synd på de barna som mister barndommen sin fordi de er født muslimer. Det er vår skyld. De barna er ofre for vår snillisme og naivitet. En tur i Oslos gater, Grorud, Stovner, Tveita, Tøyen, skoler, sykehusene, aviser, tv skjermer og mye annet er dominert av hijab og skjegg. Hva vi ser er religiøsitet og ikke kultur. Hvordan klarte de å dominere majoriteten?
De kom her fordi de hadde det vanskelig i sitt land, og her har de fått alle muligheter. De kan jobbe, studere, drive sine interesser og leve langt fra krig og elendighet. Hvorfor prøver denne gjesten som ble vel tatt imot, å drive huseieren ned i kjelleren og ut av huset. Fordi mange av dem har kommet på feil grunnlag. De kom her for å leve i eksil, men det fører til invasjon. De kommer ikke til å tilpasse seg selv eller sine tanker med hverken stedet eller tiden. Men de kommer til å forandre majoriteten.
For å kunne forstå dem, må vi tilbake til Muhammad tiden. Etter 13 års mislykket forsøkt i Mekka drar Muhammad og hans stamme (Koreishittene) til Medina. Ansarene som bodde i Medina tok imot Muhammad og hans stamme, ga dem husrom, mat og ly og forsvarte dem mot Mekkaerne. Muhammad og hans stamme tok makten og fordrev Ansarene. Muhammads stamme var triumfere og Ansarene var tapere. Det høres at mange muslimer føler seg som Koreshitter og har samme drømme som sine forbilder. De skal fordrive europeerne ut av sitt hjem, men de kunne ikke se at Muhammad og alt som han har gjort er historie. Dette er ferdig. Europa har gått gjennom 400 år til å komme hit og de kommer ikke til å miste sin frihet og demokratiet pga noen folk som har frosset sin mentalitet i fortiden. De som fortsatt går etter en gammel mal som ikke passer verken med tid eller sted. Europeerne, spesielt nordmenn er tålmodige, De har lært å være tolerante, men en dag har de fått nok og verken du eller jeg kan bo her.
Denne artikkelen først publisert på Nettavisen