Ja til verdidiskriminering!


I dag 27 mars 91 var en solfylt onsdag før påske da denne episoden skjedde. Torvet var fylt av folk, barna lekte med duene, løp etter dem og gav dem mat, alt åndet av fred og fordragelighet.

Jeg sat på benken, og en gammel Ola Nordmann sat på benken rett overfor meg, da to utlendinger kom til Torvet og satte seg på siden av den gamle mannen.

Etter en stund kom en tredje utlending og stod vis a vis de to første utlendingene. Han ønsket å sitte på benken, men det var ikke nok plass. Han ville snu seg og gå, men en av de to som satt sa til ham: «Et øyeblikk. Jeg kan lett fikse en plass til deg.» Og plutselig spyttet han en klyse på bakken like på kanten av den gamle mannens sko. Den gamle mannen reiste seg umiddelbart og gikk bort. Så sa denne utlendingen til sin ven med seiersstemme og berusende skryt: «Vær so god».

De snakket arabisk, mitt morsmål, derfor følte jeg skam. Da de snakket videre, hørte jeg innholdet av deres samtale, noe som gav meg forståelse om hvilket miljø de hører til og hvilken type menn de er.

De er en bestemt klasse av menn som vi kaller i Irak «Ashia», og i Syria «Qabadai», og i Libanon «Zgirt», og i Egypt «Fitowe», og det nærmeste norske ord for dem er «bølle». De utgjør et fenomen i det arabiske samfunn som oppstår når loven ikke er streng nok, eller når de sentrale myndighetene blir svake. De har som tegn å briske seg når de går, og i byens sentrum har de sin faste plass hver dag. De samler seg i grupper når de går eller står.

De ser på andre på en provoserende måte, stirrer dem inn i øynene, og bruker alltid kniv når de slåss. Vold dominerer deres liv. De har sine egne verdier som er helt motsatt de vanlige, og for eksempel føler de seg krye når de blir fengslet. De har som ordtak «Fengselet er bare for heltene og