EX-MN BLOGGERS

o-v6wR75_400x400.jpg
editors-chioce.png
Skjermbilde 2018-12-04 kl. 17.57.13.png
37878898_1814428635314966_7029393323471142912_n.jpg
38013991_1823283944429435_58422822599854

EX-MUSLIM BECAUSE

Norgesvennen

August 26, 2018

 

HVEM VAR DEN UNGE MANNEN som satt og ventet på Strand kafé i Arendal en formiddag i 1989? Hvorfor ble han et av de menneskene som har betydd mest for meg og for så mange andre på de tretti årene som har gått siden den gang? Han hadde tusen og én kvaliteter, og fire av dem skal vi dvele ved nå: språket, kokekunsten, humoren og integriteten.

 

Walids briljante språk viste seg allerede ved det første møtet, onsdag 10. mai kl. 11, på den vesle kaféen på bryggekanten i Arendal. Ja, språket var grunnen til at han var der.

Flyktningkontoret i Arendal hadde ringt meg om en arabiskspråklig forfatter som bodde på asylmottaket. De hadde fått oversatt et par av novellene hans og spurte om jeg ville lese dem og møte Jaber. Jo, men det var et problem. Jaber kunne verken engelsk eller norsk. 

Det måtte skaffes en tolk.

 

På mottaket var det en asylsøker fra Bagdad som ikke bare hadde lært seg norsk, men som hadde tatt artium med gode karakterer.

Tolken på Strand kafé imponerte. Han var mer enn god i norsk. Han brukte norsk på en lekende og dikterisk måte, samtidig som han integrerte billedrikdommen fra morsmålet sitt i det nye språket.

            

TYVE ÅR SENERE fikk jeg et inntrykk av hans arabisk. På et universitet i Midtøsten måtte vi spørre en gruppe studenter om veien. De så nonchalante ut helt til Walid åpnet munnen. Hans arabisk gjenlød av århundrer med litteratur og tradisjon. Ungdommene gikk opp i giv akt, slått av respekt. 

 

I Arendal ble han snart en elsket morsmålslærer for flyktningbarn med arabisk bakgrunn. Barn elsket Walid. Barna mine også. Hans lekende språk var en vei til hjertene deres, men også hans kokekunst. Walid introduserte oss for et ukjent midtøstenkjøkken, på en tid da du ble henvist til apoteket hvis du spurte etter hvitløk i butikken. I Bamseveien 3 i Arendal vanket det ikke bare bamseklemmer, men også falaffel, hummus, dolme, tahini, kumin, kyllinggryte, lammegryte - og bamje.

 

ET VIKTIG KRYDDER til de overdådige måltidene var Walids språk: historiene, innsiktene, kunnskapene, perspektivene. En av de siste meldingene jeg fikk fra en dødsmerket Walid nå i sommer, lød: «Kjære bror, eg har ikkje ete bamje på lenge. Kvar gong det vert snakka om bamje, kjem eg i hug deg. Kan vi ete saman ein av dagane? Eg kjøper inn dei beste varene på marknaden. Eg lagar maten med ekte smør, økologisk kjøt, og vin om du drikk.»Kjærligheten til nynorsk var en del av hans språklighet. 

 

En annen ingrediens i måltidene, og i livet, var humoren og latteren. Jeg vet ikke noen jeg har ledd så mye og lenge med som Walid. Vi lo og lo, av araberne, av nordmennene, av venstresiden, av høyresiden, av menneskene, av oss selv. Men det var et mørke i humoren. Den skriver han om i et essay fra 1994, «Tre arabere i Arendal». Etter å ha skildret tortur i et syrisk fengsel, legger han til: «Denne opplevelsen var et vendepunkt for meg. Den satte et nihilistisk preg på mitt liv. Den førte til at jeg begynte å uttrykke min skuffelse og sorg på en humoristisk måte. For som menneske ble jeg drept i dette fengselet.»
 

FORDI WALID LÆRTE seg norsk, og var elskverdig og høflig, spøkefull og kunnskapsrik, kunne man tenke at tiden i Arendal gikk som en lek. Men nei - de neste årene ble vanskelige. Walid tok i bruk en grunnlovsfestet ytringsfrihet. Tre måneder før møtet på Strand kafé utstedte Iran en dødsdom over forfatteren Salman Rushdie for hans roman Sataniske vers. Året etter angrep Irak Kuwait og Gulf-krigen startet. Walid så med uro på at medinnvandrere i Arendal ble religiøst radikalisert. I Agderposten begynte han å skrive artikler som advarte mot politisk islam - slik avisen ellers var full av advarsler mot alt fra sørlandskristendom til USAs utenrikspolitikk.

 

 

 

Da foreldre trakk barna sine ut av morsmålsundervisningen der Walid var tilsatt, var det ingen i norsk offentlighet som støttet ham. Da lederen for pakistansk kulturkontor skrev et truende leserbrev og utropte Walid til «Salman Rushdie nummer 2», en dødstrussel, var det ingen offentlige ansatte eller politikere som støttet ham.

 

DET KOM AV FEIGHET OG FRYKT. Fortsatt var 70-tallets marxister aktive, og de var blitt forsterket av 90-tallets kulturrelativister. De hadde makt, og stigmatiserte forsvar av det norske og kritikk av det unorske. Walid skjønte ikke at de fremste til å komme med norsk religionskritikk gav rødt kort til religionskritiske innvandrere. 

 

 

Heller ikke i den nasjonale offentligheten fikk han støtte. Av en fast ansatt kommentator i en riksavis ble debutboken avfeid med at «Walid al-Kubaisi representerer ikke andre enn seg selv». En norskfødt forfatter ville aldri ha blitt avvist slik. Walid skrev jo i en tradisjon der en forfatter først og fremst representerer nettopp seg selv.

 

SÅ HVOR LÅ egentlig rasismen? Kanskje lå den i det offentlige Norge som med moralsk og økonomisk støtte lot innvandrerne bli representert av religiøse ledere.     

Dette ble en av Walids kampsaker. Alt i 1994 planla han organisasjonen «Det arabiske ords liga», med irakiske og palestinske forfattere, journalister og studenter. Han visste tidlig at innvandrere selv måtte utvikle sekulære og kulturelle organisasjoner. I dag tar vi farvel med han som ble gudfar for et mangfold av slike i Norge. 

 

TI ÅR I ARENDAL. Ti år som forfatter på Tøyen. Ti år som statsstipendiat med Dag og Tid-kontor. 

Integrert. Med integritet. 

Det er den fjerde og viktigste kvaliteten. Med statsstipendet fulgte anerkjennelsen og invitasjonene. Han kunne kjøpe seg leilighet og bil.Brukte han så de neste årene til å innynde seg oppover i det norske kulturhierarkiet?

Nei. Nå viste han hva han var laget av. Slik han selv hadde vært en utstøtt, som det kunne ha sosiale omkostninger å vise seg med, intensiverte han nå samarbeidet med folk i utsatte og utstøtte posisjoner, kontakter som kunne stå i veien for ytterligere anerkjennelse. 

            

NORGES MANGE DYPE  daler er som et bilde på de like dype skyttergravene i vårt politiske og verdimessige landskap, ikke minst når det kommer til de tre i-ene - innvandring, islam og integrering. Walid beveget seg fritt i det norske landskapet, som om skyttergravene ikke fantes. Når vi tar innover oss at han ikke er her lenger, må vi samtidig ta ham med oss videre.

 

Vi lyser fred over Walids minne. 

 

Håvard Rem

 

(Teksten ble fremført i gravferden til Walid al-Kubaisi, Vestre gravlund kapell 14. august 2018.)

            

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload