EX-MN BLOGGERS

o-v6wR75_400x400.jpg
editors-chioce.png
Skjermbilde 2018-12-04 kl. 17.57.13.png
37878898_1814428635314966_7029393323471142912_n.jpg
38013991_1823283944429435_58422822599854

EX-MUSLIM BECAUSE

Fryktens tvangstanker

April 5, 2018

Å sette likhetstegn mellom islamkritikk og kritikk av Arbeiderpartiet, som igjen kan utløse et nytt 22. juli fra høyreekstreme, er å spille på frykt. Slike tvangstanker er en bremsekloss for en nødvendig islamkritikk, ikke minst for dem som lider under sosial negativ kontroll.

 

Tirsdag 13. mars var Ex-Muslims of Norway (EX-MN) invitert til et møte med Human-Etisk Forbund (HEF) og Humanetisk Ungdom (HU). Blant andre organisasjoner som møtte opp var Senter for sekulær integrering (SSI) og Sekulær forum.

Møtet handlet om eventuelle ikke-religiøse tilbud på fritiden for ungdom.

 

Islamkritikk

 

Å ta et slikt initiativ er viktig. Det gir trygghet og retning for ungdom som enten velger å bryte ut av islam eller som ønsker ikke-religiøs kunnskap og fellesskap. Å vite at en har et sted å gå til, et sted der unge med samme ønsker kan møtes, betyr mye.

 

Alle tilstede på møtet introduserte seg selv og la fram sin «ekspertise». Vi kom med våre forslag. Det ble også drøftet bekymringer for mangel av forslag om hvordan en skal få kontakt med ungdom med særlige behov, spesielt de som er fanget i en hverdag med negativ sosial kontroll.

 

Møtet startet bra. Vi var seks stykker fra EX-MN. Vi luftet våre forslag ut fra våre erfaringer, tanker og vurderinger om islamsk teologi og islamsk kultur. Vi poengterte nødvendigheten av islamkritisk litteratur og behovet for mer kunnskap. Både HEF og HU virket glade for å kunne stille opp med støtte for (også) islamkritikk på vegne av eks-muslimsk ungdom.

 

Troverdighet*

 

Men ikke alle er like glad for at islamkritikk skal settes på dagsorden. Shakeel Rehman fra SSI nærmest «kommanderte» sitt krav om «troverdighet». Troverdighet betydde i denne konteksten å ta avstand fra Fjordman og Human Rights Service (HRS). Han valgte å vise til artikler (som ikke eksisterer hos HRS) som eksempler på hva man må ta avstand fra. For Rehman ønsker ingen ytringsfrihet eller valgfrihet dersom det kunne lede ungdom til det han mener er «høyreekstremisme» som igjen fører til terror. Fra Sekulær Forum ble det lagt til at vi må passe på ikke å spre hat mot muslimske ungdommer, som f.eks. muslimer som velger hijaben selv.

 

For meg minnet denne form for «troverdighet» for mye om det som ligger i «ære».

 

Jeg ristet i stolen av sinne. Jeg ristet så mye at jeg sølte vann på t-skjorten da jeg prøvde å drikke. For jeg synes det er forkastelig å fortelle ungdom at de skal gå ut fra et diktatur og inn i et nytt. Jeg synes ikke det er anstendig å tilby mennesker et nytt sett med forbud, tabuer, sensur og kontroll når de bryter ut av negativ sosial kontroll. Når noen bryter ut av islam, bør de ikke oppleve tvangen til å adlyde hva noen mener er «troverdig». Friheten ligger i å lære og oppleve troverdighet selv.

 

Det var til ingen nytte at jeg pekte på ytringsfriheten i Norge, hvilken betydning den har, og at vi ikke skal diktere ungdom som velger å bryte ut av islam eller som ønsker ikke-religiøs kunnskap og fellesskap. Jeg tok ikke avstand fra Fjordman sin frihet til å ha egne vurderinger og ytre egne forslag om samfunnsproblemer. Jeg tok ikke avstand fra HRS – som jeg for øvrig selv har vært en del av helt siden opprettelsen. Skal man ta avstand fra noe, så må man ta begrunnet avstand fra det som fremkommer/foreslås hvis man ikke deler synet.

 

Og det skal gjøres på en anstendig måte.

 

Men møtet var over med kunngjøring om at tilbudene ikke skulle starte med (også) å åpne opp for kritikk av islam. Det var «for hardt».

 

Islamkritikk = AP-kritikk

 

Etter møtet ble det diskusjon mellom lederen i EX-MN Cemal Knudsen Yucel og Shakeel Rehman, som oss andre vitnet. Rehman meddelte med en trist frykt i ansiktet:

 

«Hvordan kan folk fortsette å kritisere Arbeiderpartiet etter 22. juli? Forstår dere ikke at islamkritikk er AP-kritikk og neste angrep fra høyreekstreme kan ramme skoler med muslimsk mangfold? Tenk om neste angrep blir på skolen til mine egne barn. Hvordan kan islamkritikere være så idiotiske?»

 

Kanskje er vi islamkritikere «idiotiske», men ikke mer enn at vi ser at et reelt oppgjør med negativ sosial kontroll også innebærer islamkritikk. Noe annet er å lure oss selv. Det er bare å se på hvordan kritikken av negativ sosial kontroll var en sentral del av oppgjøret med kristendommens makt over vanlige mennesker.

 

Å hevde at islamkritikk er det samme som kritikk av Arbeiderpartiet, som igjen kan føre til at høyreekstreme angriper skoler med mange muslimske barn, er å spille på frykt. Etter min mening er det ingen logikk i å sette likhetstegn mellom islamkritikk og kritikk av AP. Sett i lys av de grusomme hendelsene 22. juli, burde kanskje logikken være motsatt: Fraværet av islamkritikk kan gi høyreekstreme næring.

 

En frykt som stenger for dialog

 

Derfor er det ingen «troverdighet» i å sette bremsen på i diskusjonen om ungdom som enten velger å bryte ut av islam eller ønsker ikke-religiøs kunnskap og fellesskap. Det er ingen «troverdighet» i å fornekte informasjon fra HRS eller rette en advarende pekefinger mot frie kvinner som meg selv eller Shurika Hansen (eller andre) fordi «noen» vil hevde vi kan utgjøre en trussel – endog ved å peke på sine egne barn, slik Rehman gjør. Alle i samfunnet har rett på samme beskyttelse og trygghet.

 

Jeg har vært usikker på om jeg skulle skrive dette. Men jeg har ikke klart å slutte å tenke på denne problematikken siden møtet. Jeg ønsker ikke å bli anklaget for usaklig personifisert kritikk eller noe som ligner «karakterdrap». Fra min side er dette å betrakte som en offentlig bekymringsmelding om krefter som spiller på frykt for å ødelegge dialog.

 

Krefter som spiller på frykt for å kneble debatter. Som ødelegger for oss som avviser religiøse lenker. Rehman er ikke en «ensom ulv» i denne frykten, og jeg nekter taust å se at fremtidens eks-muslimer blir tvunget til å adlyde fryktens tvangstanker.

 

*Artikkelen er endret (6. april) da jeg hadde oppfattet at Rehman snakket om «verdighet», mens han selv mener han snakket om «troverdighet». Jeg har derfor endret verdighet til troverdighet, men mener meningsinnholdet likevel står seg.

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload