I den lange, lange listen av norske organisasjoner med “Islam” eller “Muslim” i navnet har det dukket opp en ny, Med et navn som ikke kan unngå å fange oppmerksomheten. Ex Muslims of Norway.
I går var jeg en av de oppmøtte på Litteraturhuset da den nye organisasjonen ble presentert. Jeg hadde tenkt å få med meg det som skjedde, så jeg hadde med meg skisseblokken.
Initiativtakerne fortalte om sine grunner for å starte organisasjonen.
Leder og grunnlegger Cemal Knudsen Yucel sa blant annet:
Mens vi sitter her, blir noen drept for å forlate troen. Mitt livs største tabbe var at jeg i min ungdom støttet islamisme i Tyrkia. Den gangen visste jeg ingenting om Islam. Det som skjer nå, er at tekstene er tilgjengelige på internett, slik at alle kan finne ut hva de tenker om religionen. Det er bra, for da mister imamene fortolkningsmakten. Samtidig ser jeg at ukultur vinner innpass i mitt nye land, og at islamister bruker offer- og rasismekortet for alt det er verd, slik at de kan fortsette å påvirke ungdom. Derfor må vi kulturelle muslimer si fra, enten vi tror eller ikke. Vi må arbeide for å normalisere det å forlate religionen.
Nestleder er Lily Bandehy. Hun sa blant annet: Da jeg vokste opp i Iran, visste jeg ikke at det fantes noe annet enn Islam. Familien min og alle jeg kjente var muslimer. Min far var en klok mann, jeg fikk gjøre det jeg ville. Da kom Khomeini. Gud ble stille, jævelen begynte å snakke. Plutselig måtte jeg dekke meg til. Jeg begynte å lese Islams tekster, og fant mange vers om vold. Det var ikke den Islam min far viste meg! For ham var det et forhold mellom ham og Gud. For Khomeini var det om makt. Da jeg kom til Norge var jeg glad for å kunne si det jeg tenkte, men nå ser jeg at at islamistene har talerør her, og prøver å hindre ungdommen i å tenke som de vil. Derfor vil jeg være med i denne organisasjonen. Jeg blir med Jamal av hele mitt hjerte fordi han er ærlig. Jeg er fremdeles muslim, på grunn av min far. Jeg er også kristen på grunn av historien om Maria Magdalena. Og jeg er jøde, på grunn av jødenes lidelse. Og jeg er humanist, fordi jeg er en fri kvinne!
Styremedlem Walid al Kubaisi sa: Denne organisasjonen kunne aldri ha dukket opp på 90-tallet. Jeg husker hvordan redselen for å motsi Islam dukket opp etter fatwaen mot Salman Rushdie. Islamistene var på fremmasj, det ga dem immunitet, og regjeringen ville ha en dialog med dem istedet for å forsvare friheten til å ytre seg fritt. Det er ikke så lenge siden den rødgrønne regjeringen holdt på å fremme en lov som forbyr religionskritikk! I dag ser vi at folk som Quradawi mister respekt. Vi ser synlige religionskritikere.Dette er en stor dag! Før dere ser mine tårer, får vi ta en kaffepause.
Styremedlem Eystein Emberland: Ja, jeg ser jo ikke ut som en exmuslim. Men jeg deler visjonene: hvert enkeltindivid skal få bestemme sin tro. Vi nordmenn tenker i klisjeer: når vi tenker på en muslim, ser vi for oss en jente i lange skjørt og hijab. Men bare halvparten av den “muslimske” befolkningen i Norge er medlem av et trossamfunn. De som er, søker også et kulturelt fellesskap. Man kan ikke se på folk hva de er. Å tenke slik ville være rasisme.
Mange hadde villet komme på møtet og fortelle om sin historie og sitt forhold til tro og tvil. Men fordi møtet skulle filmes, trakk de fleste seg. Tre kvinner som ikke trakk seg, gjorde et sterkt inntrykk, fordi det var tydelig hva det kostet dem.
Sara fra Libya fortalte:
Jeg forelsket meg i feil mann. Så jeg måtte flykte til Italia med båt, og jeg var redd. Redd for skam, redd for familiens vanære, redd for at familien skulle finne meg. Selvfølgelig var jeg fortsatt muslim, for Allah var alt jeg hadde. Jeg hadde ingen andre. Jeg var redd arabere. Så jeg begynte å studere om Islam. Og Allah finnes ikke. Det var vanskelig, enda vanskeligere enn å miste mamma. Men jeg er fortsatt araber. Jeg savner å sitte på gulvet og prate og spise arabisk mat, du vet! Og je av vitser som bare arabere forstår!
Jeg er her fordi det finnes mange barn og ungdom som vil stille spørsmål. Ikke vær redde for å svare dem!
Atefeh fra Balochistan, som kom til Norge som 10-åring fortalte
på perfekt norsk om sine foreldre, som var kulturelle muslimer, og at hun følte seg norsk. Men da hun ble 18, kom foreldrene med en mann til henne. Det ble et sjokk. Morgenen etter bryllupet sa mannen “Vask sokkene mine!” “Så jeg tok dem med ut og brente dem. Etter at jeg hadde gitt denne karen en sjanse i 17 år, og fått tre barn, skilte jeg meg. Da svikta alle meg! Familien, miljøet, venninnene. Alle. Jeg er utstøtt av de som var vennene mine, så jeg fant disse her.”
Maja El Saud fra Saudi-Arabia sa:Under Islam er den religiøse identiteten den eneste identiteten. De som flykter fra krig gir enten slipp på troen, eller de blir veldig religiøse. Så kommer islamistene til mottaket og sier “Velkommen tilbake til Islam!” Men hvor er vi?
Salen på Litteraturhuset var helt full av folk. Hege Storhaug var forresten tilstede i salen.. Fikk du akutt berøringsangst nå? Da er det verd å merke seg noe Cemal sa mot slutten av møtet: “Noen har kalt oss muslimhatere. Men hater jeg broren min? Eller moren min, eller alle slektningene mine? Nei, jeg er glad i dem. Det var tanken på min mors skjebne som fikk meg til å bli exmuslim.”
Jeg sitter igjen med en dyp respekt for de menneskene jeg har lyttet til. Ville jeg klart et slikt sprang? En så stor ensomhet og en så vond erkjennelse? Ved å klare å stå midt i smerten, og gripe friheten, har de åpnet en dør for mange andre.
Hvis noen fortjener vår støtte er det dem.