Link til videoen; https://youtu.be/lrZ5pPmOQjc
Hei alle sammen! Det er godt å se at noen vil støtte markering mot tvangsekteskap og deres offer.
Jeg heter Cemal Knudsen Yucel og er leder av organisasjonen Ex-Muslims of Norway.
Hvis noen hadde sagt til meg for 12 år siden at jeg skulle stå foran stortinget og holde appell mot tvangsekteskap i 2017 ville jeg først ledd. Deretter ville jeg svart at dette er ikke mulig da Norge er et land hvor likestilling og personlig frihet står sterkt. Nå står jeg her – hva skjer!, og hvorfor i all verden må offer for tvangsekteskap og eks-muslimer ta denne type initiativ i Norge i 2017!
Tenk på dette. Akkurat nå er det flere gutter og jenter som skjuler seg på krisesenter og hemmelige adresser, og mange av disse er enten et offer av tvangsekteskap, eller lever i frykt for å bli tvangsgiftet med en fetter eller kusine på ”sommerferie” i foreldrenes hjemland.
La det være klart, tvangsekteskap hører ikke hjemme i Norge, eller andre plasser i verden! Tvangsekteskap tilhører middelalderen – og dette burde vært et avsluttet kapittel. Men det er det dessverre ikke, for det foregår fortsatt tvangsekteskap, og som vi vet er dette noe av det verste du kan utsette et menneske for da det er kvinneundertrykkende, mannssjåvinistisk, patriarkalsk og kvinnen blir ofte omgjort til familiens og klanens eiendom – uten tilgang til å påvirke eget liv.
Litt historikk. Det har nå gått 25 år siden den første tvangsekteskapssaken om Sima ble kjent – og fortsatt skjer det tvangsekteskap, og mer enn før. Hvilket poengterer nødvendigheten av å ha en appell her i dag. Takk til dere som møter opp i denne viktige kampen.
La oss se litt nærmere på en annen sak, nemlig saken om Jeanette. Norskfødte Jeanette var 17 år da hun ble tvangsgiftet i Pakistan for 24 år siden. Heldigvis klarte hun og barnet til slutt å flykte fra tvangsekteskapet. Dette må ha vært en enorm fysisk og psykisk påkjenning for henne, likevel valgte modige Jeanette å stå fram og fortelle om denne hendelsen i håp om at andre ikke skal bli utsatt for det samme.
Jeanette tok til seg motet og gikk ut i fronten for å forbygge tvangsekteskap. Hun har bidratt til å opprette statens første handlingsplan mot tvangsekteskap allerede i 1998. Hun har også i de siste 18 årene skrevet kronikker, gitt intervjuer og skrevet brev til våre politikere i håp om å avlive denne type steinalderkultur. Jeanette har derfor vært et glimrende bidrag i kampen mot tvangsekteskap, og jeg skulle ønske at alle aktive feminister hadde støttet henne fra dag 1.
Alle offer trenger støtte, la oss gi de dette fra i dag!
Tenk på dette, nå er det 19 år siden den første handlingsplanen mot tvangsekteskap ble utgitt. Likevel er det registrert årlig ca 350 førstegangskontakter til krisesentrene, hvor de oppsøkende ber om hjelp eller råd i forbindelse med tvangsekteskap.
Hvorfor har vi fortsatt disse problemene? Og hvor blir det av de store demonstrasjonstogene? Er det ikke ille nok når det er registrert 92 tvangsekteskap i 2015? Jeg tør ikke tenke på hvor mange som er tvangsgiftet uten å bli registret.
Nå må dette ta slutt! Vi snakker her om levende mennesker av begge kjønn med egne tanker, følelser og lidelser. Disse kan ikke lenger bli usynliggjort! Staten må ta tak i problemet, for det hjelper ikke å fortsette som vi gjør, for da vil vi stå her til neste år og snakke om de 92 som ble tvangsgiftet i 2017.
TVANGSEKTESKAP ER ET RESULTAT AV SOSIAL KONTROLL OVER BARN OG DERES LIV, OG SOM VI VET ER DETTE IGJEN ET RESULTAT AV FORELDRENES MANGELFULLE INTEGRERING, MANGELFULL OPPFØLGING AV KRAV OG FÅ KONSEKVENSER I DET NORSK OG VESTLIGE SAMFUNNET.
Politisk korrekthet er behagelig, men det gir ingen resultater, og stillhet er det samme som aksept. Hvis våre politikere virkelig ønsker å avslutte denne type steinalderkultur må de tørre å stikke hånden inn i vepsebolet. De må tørre å snakke om innvandrere og integrering selv om det kan stikke og gi ubehag. For ingen er tjent med å gå rundt i fornektelse – spesielt ikke barn. Og dessverre må noen innvandrerforeldrene læres opp til at mannens, familiens og samfunnets ære ikke befinner seg mellom beina til deres døtre, koner eller mødre.
De aller fleste er enig i at det er viktigere å beskytte barna, enn å være redd for å krenke enkelte minoritetenes kultur og skikker. Å tro at man kan løse problemet ene og alene ved å kun gi støtte til krisesentre og frivillige organisasjoner er feil – man må også se på den største faktoren, og det er foreldrenes bidrag. Foreldrene må få store konsekvenser umiddelbart, og det må stilles krav som virkelig forteller foreldrene hva som er akseptabelt eller ikke. Konsekvensene må dimensjonert slik at det ikke er verdt å utføre tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse.
Vi må ikke glemme at innvandrerbarn har samme rettigheter og krav til trygghet som etnisk norske barn, la oss derfor ta disse på alvor i dag, for de klarer ikke dette alene – de må ha hjelp av oss – av hele samfunnet. Politisk korrekthet og frykt for motstand forlenger kampen, og flere av innvandrerforeldrene har dessverre fått lov til å utføre negativ sosial kontroll ovenfor sine barn i flere tiår.
Et eksempel!
Hva sier rapportene om tvangsekteskap fra de europeiske statene. Jo, de fleste av disse rapportene påpeker at tvangsekteskap forekommer hyppigst i pakistanske familier – det er vi alle enig om. Vi vet også at tvangsekteskap skjer i 90 forskjellige land, i 48 av disse er tvangsekteskap helt normalt. Tvangsekteskap er mest utbredt i muslimske land og i muslimske samfunn i vesten hvor deres religiøse og kulturelle normer har blitt innført uten nevneverdig kritikk, nettopp fordi at man i vesten har blitt redd for å bli stemplet som rasister – spesielt fra venstresiden.
Et lite tips på veien: Hvorfor kan vi ikke her og nå bli enig om å hjelpe imamene til å forebygge tvangsekteskap – de har jo selv innrømmet at tvangsekteskap ikke har noe med islam å gjøre. Derfor oppfordrer jeg imamene til å snakke om forebygging av tvangsekteskap etter hver bønn. Bra!
Politikk er makt, og hvis jeg for eksempel hadde vært en av de norsk-pakistanske politikerne på stortinget ville jeg frontet arbeidet mot tvangsekteskap daglig! Hvis ikke disse kan ta
kampen, vil det være nesten umulig for mannen i gaten å gjennomføre dennee kampen alene. De bør i det minste vise at de støtter kampen klart og tydelig.
Enhver politiker som ikke er politisk korrekt og ønsker å gjennomføre større endringer må støttes i stedet for å sjikaneres.
Når vi først snakker om politikk må vi også nevne Sylvi Listhaug og hennes arbeid. Sylvi gjør en enestående jobb, og jeg kan selv bekrefte at hun verken er rasist eller inhuman. Dette vet jeg fordi jeg har selv vært hos henne i forbindelse med arbeid for å forebygge tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll. Sylvi tar disse problemstillingene seriøst, og hun ønsker at alle barn av innvandrerforeldre skal få et fritt og trygt liv her i Norge. Hun vet at vi ikke kan fortsette som før, og at vi må gå nye veier for å løse problemene, og jeg mener dette kan bare løses ved å også innføre større krav og konsekvenser. Vi i Ex-Muslims of Norway støtter henne 100% i dette arbeidet.
Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å si at vi i Ex Muslims of Norway støtter denne kampen mot tvangsekteskap fult ut, og vi gir oss ikke før disse barbariske handlingene forsvinner.
Vi ønsker med denne organisasjonen å normalisere aksepten for å kritisere og forlate islam på lik linje med andre religioner, og tvangsekteskap er for øvrig også en av kjerneårsakene til at vi opprett Ex-Muslims of Norway. Kort fortalt kjemper vi imot alle religiøs eller kulturelle normer som er i konflikt med menneskerettigheter og vestlige verdier.
Jeg ønsker å sende en stor takk til Abida Akhtar. for hennes initiativ og kamp mot tvangsekteskap.
Det var en ære å bli invitert, og jeg er overbevist om at dette arbeidet vil bidra til å forbedre livskvaliteten til mange skjebner i vårt vakre og gode land – takk for meg!