EX-MN BLOGGERS

EX-MUSLIM BECAUSE

o-v6wR75_400x400.jpg
37878898_1814428635314966_7029393323471142912_n.jpg
38013991_1823283944429435_58422822599854
Skjermbilde 2018-12-04 kl. 17.57.13.png
editors-chioce.png

Ja til verdidiskriminering!

February 4, 1991

 

I dag 27 mars 91 var en solfylt onsdag før påske da denne episoden skjedde. Torvet var fylt av folk, barna lekte med duene, løp etter dem og gav dem mat, alt åndet av fred og fordragelighet. 

 

Jeg sat på benken, og en gammel Ola Nordmann sat på benken rett overfor meg, da to utlendinger kom til Torvet og satte seg på siden av den gamle mannen.

 

Etter en stund kom en tredje utlending og stod vis a vis de to første utlendingene. Han ønsket å sitte på benken, men det var ikke nok plass. Han ville snu seg og gå, men en av de to som satt sa til ham: «Et øyeblikk. Jeg kan lett fikse en plass til deg.» Og plutselig spyttet han en klyse på bakken like på kanten av den gamle mannens sko. Den gamle mannen reiste seg umiddelbart og gikk bort. Så sa denne utlendingen til sin ven med seiersstemme og berusende skryt: «Vær so god».

 

De snakket arabisk, mitt morsmål, derfor følte jeg skam. Da de snakket videre, hørte jeg innholdet av deres samtale, noe som gav meg forståelse om hvilket miljø de hører til og hvilken type menn de er.

 

De er en bestemt klasse av menn som vi kaller i Irak «Ashia», og i Syria «Qabadai», og i Libanon «Zgirt», og i Egypt «Fitowe», og det nærmeste norske ord for dem er «bølle». De utgjør et fenomen i det arabiske samfunn som oppstår når loven ikke er streng nok, eller når de sentrale myndighetene blir svake. De har som tegn å briske seg når de går, og i byens sentrum har de sin faste plass hver dag. De samler seg i grupper når de går eller står.

 

De ser på andre på en provoserende måte, stirrer dem inn i øynene, og bruker alltid kniv når de slåss. Vold dominerer deres liv. De har sine egne verdier som er helt motsatt de vanlige, og for eksempel føler de seg krye når de blir fengslet. De har som ordtak «Fengselet er bare for heltene og de reelle mennene».

Jeg mener at de føler seg kjent med forbrytermiljøet. I deres bevissthet er det musklene som teller, ikke hjernen. Naquib Mahfouz, den egyptiske Nobelprisvinneren, fremstiller i sine romaner denne verden med mange detaljer, noe som gir forståelse av dem. I sin roman «Midaqq smuget» nevner Naquib Mahfouz at «Fengsling var ikke noe som vanæret et menneske i dette smuget».

 

Når jeg ser på dem her i Arendal, føler jeg at denne ånd som preget miljøet ble overført til Norge gjennom flyktningene, og jeg innser samtidig hvorfor noen sier at «utlendingene ødelegger vår kultur».

Så vidt jeg vet er det ingen paragraf i den norske lov som betrakter en spytteklyse som en straffbar handling.

 

Norsk lov passer til siviliserte folk, mens vi kommer fra et tilbakeliggende samfunn, og mange blir ikke avskrekket av en slik lov.

 

Dette skulle bekymre utlendingene om det fargerike felleskapet, for dette felleskap er fredelig sameksistens mellom forskjellige folkeslag som har felles verdier til tross for at de har forskjellige kulturer og skikker.

Men et slikt felleskap tar ikke i mot og tillater ikke motverdier, tvert imot man må kjempe mot slike forhold og diskriminere disse motverdiene for å hindre et negativt fenomen i å fremstå i samfunnet. Og uten «ja» til diskriminering av disse motverdiene, kan dette fargerike felleskapet aldri stå på en solid plattform, slik at en liknende utlendings oppførsel får negativ respons, ikke på grunn av hudfargen, men for verdiene denne utlendingen lever etter.

 

 

Artikkelen ble publissert først på Agderposten den 4.februar.1991

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload