(Vebjørn Selbekk sin tale på "Markering for det frie ord" / foran Stortiget 07.09.2018, )

Jeg er stolt over å stå her sammen med mange som er tidligere muslimer og har den bakgrunnen som dere har. Mange av dere har betalt en høy pris for de meningene deres og de ytringene dere kommer med.

La oss også tenke på det her i dag at det er mennesker i muslimske land som lider mest under mangelen på den grunnleggende menneskeretten som ytringsfrihet er. Det er mange land der en slik demonstrasjon som den vi har, ville vært helt utenkelig. Eller enda verre: Der folk med synspunkter som de vi har, lever i fare for sine liv hvor de enn går.

Det gjelder religionskritiske bloggere i Bangladesh som blir hakket ihjel med machetekniv på gaten eller i sine hjem. Det gjelder kristne som sitter på dødscelle i Pakistan dømt for å ha hånet islams profet. Eller ateister i de hele 13 muslimske landene der lovverket pålegger dødsstraff for gudsfornektelse.

Selv er jeg en troende, men jeg har en dyp overbevisning om at også den som tror har et ansvar for å stå opp for religionsfriheten til de som ikke tror.Og derfor gjør jeg det, også her i dag.

Tenk på situasjonen i disse muslimske landene. Der har man ikke en gang den beskyttelsen som vi har ved at politiet passer på oss. I disse landene er ordensmakten ikke en del av løsningen, de er en del av problemet. De er det islamske undertrykkelsesapparatets forlengede arm.

I disse landene lever mennesker i frykt for hva de kan tro, si, skrive eller tegne når temaet er islam. Og det alvorlige for oss er at disse fryktmekanismene er i full fart med å bli eksportert fra den muslimske verden og hit til den frie verden.

Her hos oss kommer ikke ufriheten ovenfra, fra myndighetene og lovverket. Nei, de kommer nedenfra, fra Allahs og profetens selvutnevnte forsvarere. Fra de som sier de er villig til å bruke vold mot ytringer. Automatvåpen mot tegninger.

Etter attentatet mot satirebladet Charlie Hebdo for tre år siden er det ingen som lenger kan si at dette er tomme trusler. For den 7. januar 2015 lyktes til slutt terroristene. Tolv journalister, tegnere, redaktører, livvakter ble liggende igjen i en blodpøl. I et redaksjonslokale. I hjertet av Europa.

Det var en beksvart dag for ytringsfriheten. Den mørkeste i Europa etter Andre verdenskrig.

La oss hedre deres minne her i dag. Charlie Hebdos martyrer for ytringsfriheten.

Og la oss samtidig reflektere over de langsiktige konsekvensene av terroren mot ytringsfriheten i Paris og måneden etter i København. Dessverre ser vi at truslene virker. At selvsensuren kryper inn.

For det var jo ikke på kort sikt at konsekvense ville vise seg. I de første ukene skulle jo alle være Charlie. Denne gangen mente stort sett samtlige norske aviser at Muhammed-tegninger hatt nok nyhetsverdi til at de kunne trykkes. Norske politikere - også folk som var svært kritiske under forrige karikaturstrid - poserte nå plutselig med Charlie Hebdos tegninger på TV.

Men hva har skjedd etter demonstrasjonstogene? Etter de politiske støtteerklæringene? Når hverdagen har kommet.

Jeg er urolig for de langsiktige skadevirkninger for ytringsfriheten. For nå har alle fått se hva det koster å å trosse terroristene. Disse som sier at de med sitt blod og sine liv skal hevne og forsvare profeten. Gjenopprette hans ære overalt hvor den trues.

Vi lever i terrorens tid. Og i terrorens tid har vi et valg. Valget mellom frihet eller frykt. La oss velge friheten.

Vi velger friheten ved å fortsette å gi et klart svar til de islamske terroristene, disse som har opphøyd blodsutgytelse til en religiøs plikt. Drap til en form for gudsdyrkelse. Det gjør vi ved å rette ryggen. Ved å ikke la oss kue. Gjennom å nekte å bli truet til taushet.

Vårt svar til terroristene må også være å fortsette å bruke vår ytringsfrihet akkurat som vi selv vil. Også på den måten som de krever at vi ikke skal gjøre. Ellers har de oppnådd det de ville med sine blodige aksjoner. Ellers har vi gitt terroristene medbestemmelse og vetorett, slik vi nå ser ved den beklagelige avlysningen av karikaturkonkurransen i Nederland.

I vår del av verden gir ytringsfriheten oss også rett til å kritisere religioner, religiøse dogmer, religiøse maktstrukturer og religionsstiftere. Men med Muhammed, den eneste stifteren av en verdensreligion som selv var en voldens og krigens mann, så er det annerledes.

Det hevdes at akkurat denne religionsstifteren må omtales med den høyeste respekt. Og for all del, de som er full av høyaktelse for en krigerprofet som var med på å massakrere mengder av jøder og egne landsmenn, en person som henrettet fanger for å få gifte seg med vedkommendes kone, en person som giftet seg med en seks-åring og fullbyrdet ekteskapet med henne seksuelt da hun var ni, må gjerne uttrykke sin respekt.

Men jeg har rett til å si like klart at jeg har ikke den respekten. Og det må jeg få lov å hevde i fritt demokratisk samfunn uten å motta trusler om at folk skal komme inn på soverommet mitt og skjære hodet av meg mens jeg sover.

Og karikaturtegnere må få lov til å si det samme med sine penner og fargestifter uten å få en øksedesperado inn på stuen sin, slik den danske Muhammed-tegneren Kurt Westergård fikk.

Våre samfunn er langt fra perfekte her i Vesten. Men dette at vi har bygd opp demokratier der alle har rett til å si, tenke, tro, mene, skrive og tegne det de vil, det er ingenting å skamme seg over. Tvert imot. Disse verdiene, som særpreger våre samfunn, har gjort Vesten til det stedet som folk fra hele verden søker seg til.

Vi har grunn til å være stolte av frihetsverdiene våre. De er verdt å eksportere. Og de er verdt å forsvare. Uansett hvor mye man brenner flagg og ambassader i Midtøsten. Og uansett hvor mye man truer med terror.

Takk for oppmerksomheten.

Vebjørn Selbekk

(Ex-Muslims Of Norway: Takk til Vebjørn Selbekk for den fantastiske talen som han har hold på vår arrangement "Markering for det frie ord" foran Stortinget den 7.September 2018)